Forrige

Neste

NORGESREKORD i største levende bilde arrangert av Morten Traavik. Foto: Mikhail Slavin.  

Av Tanja Thjorussen.

KUNST2-2012: KUNST ble med på verdens nordligste kunstfestival i februar med miljø som tema. Opplev en grenseoverskridende, eksplosiv cocktail av mennesker og ideer like ved den russiske grensen; om kaffeost, dataspillet Norge mot Norge, en video om matlaging i Nikel, norgesrekord i største levende bilde og brenning av verdens minste hotell.

Spektakulært Spektakel

Barents Spektakel 2012 er et sammensurium av eventer, konferanser, mennesker, kunst, handlinger, utvekslinger og eksperimentell mat. Det er ikke bare en kunstfestival, eller en musikkfestival eller et samlingspunkt for politisk utveksling, men alt på en gang. Billedkunst og performance hjelper med å rette søkelys på politiske situasjoner og samfunnsaktører som igjen gir næring til forskere, politikere, lokalbefolkning og kunstnere.

Pikene på Broen bak festivalen

Ansvarlige arrangører for Barents Spektakel er Pikene på Broen, nå med Luba Kuzovnikova i spissen. De er en gjeng ressurssterke kvinner som blir beskrevet som en drivkraft uten sidestykke, og det er ingen tvil om at deres gnist og ildsjel er essensielt for å skape denne smeltedigelen så langt nord-øst. Pikene på Broen ble etablert i 1996 i Kirkenes, nettopp for å gi en vitamininnsprøyting til stedet. Luba forteller at hovedintensjonen var at kunst og kultur skulle være en skapende kraft som motvirket negative ringvirkninger på grunn av fraflytting og så videre. Pikene på Broen har drevet festivalen siden 2004, året etter den første Barents Spectacle i 2003 som var et kulturprogram i forbindelse med ti års jubileum for Barents-samarbeidet.

Nær Russland

Spektakel er et ord som har fått sin inspirasjon fra russisk spektakl (teater, kino, performance og konsert) og betyr noe litt annet en spetakkel (skuespill, støy og bråk). Luba forklarer at Spektakel er en miks av engelsk Spectacle / Spectacular, russisk Spektakl` og norsk spetakkel, ordet gjenspeiler en miks av forskjellige språk, kulturer, fagområder, genrer, akkurat som festivalen er en møteplass for kultur, næring og politikk. Hun håper at denne miksen skaper en eksplosiv cocktail av mennesker og ideer.

Temaet for Barents Spektakel 2012 var Dare To Share, en utfordring i å dele, og felles for alle kunstnerne er at de jobber grenseoverskridende med sine kunstprosjekter og utfordrer våre tanker om tilhørighet, kultur og muligheter. Pikene på Broen fungerer som arrangører og kuratorer for kunstprogrammet, og Luba forteller at de velger kunstnere ut ifra sitt nettverk og inviterer kunstnere som kan utforske festivalens tema. Gjennom et residency opphold får de mer innblikk i den lokale konteksten og finner det som kan være interessant for deres prosjekt. For festivalutstillingen 2012 ble fem kunstaktører valgt: Eva Bakkeslett, Morten Traavik, Lee Yong-Baek, Ilya Mukosey og kunstnerduoene Kultivator (Mathieu Vrijman og Malin Lindmark Vrijman) og Rist & Krüger (Tammo Rist og Steffen Krüger). I tillegg kommer andre kunstaktiviteter som performancen der arkitekten Sami Rintala brente ned sitt verk Verdens minste hotell.

Koreansk kunst og Cargo Cult

også ble vist på Koreas paviljong på Venezia Biennalen 2011. Her skimter vi soldater som er bekledd i blomster og så lik bakgrunnen at vi nesten ikke ser at noen sniker seg frem. Den russiske kunstner Ilya Mukosey som jobbet med et prosjekt utenfor gallerirommet, skapte en landingsbane i is og snø på Førstevannet i Kirkenes hvor det er mulig for magi og mirakler å lande til Barents Spektakel og Kirkenes. Verket er inspirert av Cargo Cults som oppstod etter andre verdenskrig i Melanesia, en øygruppe i Stillehavet. Under krigen kom mye forsyninger med fly og båt. Uten å ha en forståelse av teknikken for hvordan disse flyene kom med frakten, oppfattet innbyggerne at det var magi involvert i leveringen av varene, og da var det naturlig å tro at det var guder som måtte kontaktes, skulle det komme mer varer. Derfor begynte de å imitere ritualene som militære hadde gjort, og bygge flystripe, liksom-jobbe og bruke teknologien uten forbindelse.

Håndhilsing mellom soldater ved grensen

Tammo Rist (kunstner) og Steffen Krüger (forsker) samarbeider om felles kunstprosjekter og kom til Kirkenes i november 2011 for å bli bedre kjent med området. De hadde allerede utarbeidet verket Stoffskifte med skanninger av lastebiler fylt med varer på grensestasjonen i Svinesund som skulle vises på festivalutstillingen, men de ville lage et verk som kunne kontekstualisere de bildene med grensen til Russland.

Jeg spurte de to hvordan videoverket Åpning/stenging av grensen ved Storskog ble til, det viser to videoprojeksjoner der russisk og norsk grensevakt håndhilser på grensen og sier god morgen klokka 07:00 og god kveld klokka 21:00 når de åpner og lukker grenseovergangen.

- Det var egentlig tilfeldig, som de beste prosjekter ofte er. Vi ble invitert av Pikene på Broen / Barents Spektakel til å komme hit til Kirkenes for å bli bedre kjent med området i november i 2011. Vi kjørte langs grensene mot Russland og Finland og besøkte grensestasjoner og intervjuet flere mennesker. De fleste snakket om vanskeligheter og hindringer. Så kom vi til Storskogen der de fortalte oss om hvilke rutiner de har, at grensevakten hver morgen klokken syv går bort til grensen ved bommen, og at de fra Russland og de fra Norge håndhilser på hverandre på hvert sitt språk. Da følte vi at vi hadde oppdaget et ritual som hadde stor kontrast til det vi hadde hørt fra før, vi så en voksen og respektfull måte å møtes, nesten utopisk.

- Ja det var det jeg oppfattet med verket, det var fint å se den menneskelige kontakt og respekt som ligger i å hilse på hverandre i denne sammenhengen. Det er ofte at steder som grenseoverganger bringer fram mye spenning fordi de tydeliggjør konflikten mellom landene.

- Ja, og selv om det fantes nok ressurser fra begge sider til å ha en automatisert bom, så håper vi at det aldri kommer til å skje nettopp på grunn av ritualets symbolske betydning i forhold til respekt og samarbeid mellom de to landene.

- Kan dere fortelle om det andre prosjektet Stoffskifte?

- I 2009 fikk tollvesenet installert en skanner som viser frakten i trailerne som kommer inn i landet. Med maskinen tok det ikke lang tid før tollerne gjorde et stort beslag hasj. Dette kom selvfølgelig i avisen, og da vi så skanningen, visste vi med en gang at dette var et interessant billedmateriale vi ville jobbe videre med. Vi ringte tollvesenet, som satte oss i kontakt med de som skannet. Alle var veldig positive til prosjektet selv om de ikke forsto hva som kunne være kunst med det.

- Hvordan kom dere frem til tittelen Stoffskifte?

- Personalet viste oss fraktens innhold gjennom en tag, en kort beskrivelse som fulgte med bildet, da fikk bildene en identitet med sitt innhold. Når man ser alle bildene samlet, lager man en historie om hva som går inn og ut av landet, hva vi forbruker og trenger og konsumerer. Dette materialet blir transformert og gjennomlyst, vi syntes det gir et inntrykk av Norges stoffskifte, det som bygger opp og vedlikeholder landets substans gjennom frakt.

Magi i å bake brød

Eva Bakkeslett har også produsert et verk spesielt for festivalen, Bord Dekk Deg / The magic Tablecloth, a Russian fairytale er en film på 40 minutter som ble skapt etter et møte med den russiske kvinnen Nelly i Nikel. Også Eva ble invitert til en residency der hun møtte mennesker og steder som kunne være utgangspunkt for prosjektet. Jeg spurte Eva hva som fascinerte med Nikel i Russland.

- Da jeg var liten, besøkte jeg besteforeldrene mine, som er fra Bjørnevatn like ved Nikel. Når jeg så over til byen med de høye fabrikkpipene, minnet de meg om et slags Soria Moria slott, jeg visste jo ikke noe om forurensning da. Grensen var stengt, og det var liten kommunikasjon mellom kulturene, dermed ble Nikel et sted langt borte, som i et eventyr. Det andre møtte jeg hadde med Nikel, var i 2003 da Pikene på Broen organiserte en tredagers ekskursjon til Murmansk, vi kjørte forbi Nikel, og jeg ble fortalt at på søndager er det tradisjon for folk i Nikel å dra til kirkegården for å spise lunsj sammen med de døde, og det er jo en fantastisk spennende tradisjon.

- Så hvordan ble det å dra til Nikel i virkeligheten?

- Det var kaldt og mørkt mye av tiden med tussmørke i dype blå og rosa toner. Det første møtet, da vi kjørte inn mot byen, var av store, nedslitte leilighetskomplekser, men jo nærmere kjernen av byen vi kom, jo mer varme og liv. Jeg møtte Nelly på en kafé, hun var valgt og funnet av Pikene på Broen fordi jeg ville møte en person som var involvert i mat og matlaging, og som laget mat med en lidenskap. Så satt vi der, og det var magisk. Nelly snakker noen ord norsk og ikke noe engelsk, så vi snakket gjennom en oversetter, og det kan bli kronglete, men vi fikk en utrolig fin kontakt uansett.

- Hvorfor valgte du Nelly som medspiller/utgangspunkt i dette prosjektet, og hvordan kom du frem til tittelen?

- Hun er en fantastisk historieforteller, og historiefortelling mellom generasjoner er fortsatt sterk i Russland. I Norge forsvinner historiene våre med de gamle, om vi ikke tar vare på dem. Historier som fortelles, i motsetning til de leste, vandrer som et elveleie og svinger seg gjennom landskapet. Historien kan plutselig ta en omvei, eller en shortcut, alt etter som. I en bok repeterer vi samme historie om igjen. Jeg ville få fram historiefortelling gjennom matlaging og baking. Jeg ser på baking som poesi, ikke som oppskrift, men som estetikk, samlingspunkt og tradisjon. Nellys kjøkken er lite i vår målestokk, men faktisk stort til å være et russisk kjøkken. Det kom tydelig fram at bordet er samlingspunktet for all aktivitet når det ikke er benkeplass å jobbe på. Her lages det mat, spises og drikkes te eller vodka. Jeg begynte å tenke på eventyret Bord Dekk Deg, der en magisk duk frembringer de deiligste retter. Det var slik å være i Nellys kjøkken med hennes fantastiske voksduk med jordbær og blåbær. Enkle ting som mel, egg, smør, salt og sukker ble gjennom Nellys magiske fingre omgjort til fantastiske piroger.

- Hvilken betydning har magien i ditt arbeid?

- Magien er noe vi kanskje har forlatt i vår rasjonelle tankegang, jeg vil i mine prosjekter og mitt liv la magien være der og la den spille en rolle. For eksempel magien som oppstår når man baker brød. Når enkle råvarer blir til noe helt annet, det er magisk for meg, om det blir piroger, brød, kunst, liv, uansett er det magi i prosessen.

Kunst og kaffeost

Kultivator er en kunstnerduo bestående av Mathieu Vrijman og Malin Lindmark Vrijman som jobber ut ifra grenselandet mellom kunst og gårdsdrift. De bruker også mat som ingrediens i sin kunst på en symbolsk og eksperimentell måte. Verket deres Cross Cultural cheese er en kaffeost som kunstnerne lager i galleriet under festivalen. Jeg spurte hvordan de kom på å lage en ost i galleriet. Og hvorfor?

- I 2010 var vi med i et kunstprosjekt i Beirut med andre kunstnere fra Skandinavia og Midtøsten. Vi bestemte oss for å lage en ost med melk fra forskjellige steder og land, vår første Cross-Cultural Cheese. Der møtte vi Luba fra Pikene på Broen og ble senere invitert hit. Da vi gjorde infosøk for prosjektet, fant vi ut at det har vært en lang tradisjon med kaffeost her. Kaffeosten kom opprinnelig fra Kainuu eller Kvenland i Finland og er opprinnelig laget av feit og rik melk fra en ammende ku eller reinsdyr. Osten vi har laget her, er av melk fra Russland, Norge, Sverige og Finland, de fire landene som er en del av Barents-regionen. Vi ønsker at kulturene fra alle de forskjellige melkekulturene skal jobbe sammen og lage en ny kultur. Vi ville også at samefolket skulle representeres med en ingrediens. Vi fikk ikke tak i reinsdyrmelk og besøkte en urtesamler her som ga oss råd i valg av urter til osten. Vi kom fram til at kvann, som er rik på vitamin C og lenge har blitt brukt av samene i matlaging, var en ideell urt.

Dataspillet Norge mot Norge

Kunstneren Morten Traavik jobber også kulturelt overskridende med sine prosjekter. Til Barents Spektakel bidrar han med tre verk under navnet The Promised Land. I utstillingsrommet kan man spille et dataspill som heter Norge mot Norge. Spillet går ut på å samle et todelt Norge til et land og ble utviklet i Nord-Korea. Morten har vært i Nord-Korea flere ganger og jobbet aktivt for å få til et kulturelt samarbeid med et ellers så ekstremt lukket land. Det er i seg selv en bragd, men disse prosjektene er bevis på at med kunst kan man få til de mest usannsynlige og merkelige møter mellom kulturer. Et eksempel er trekkspillgruppen Goldstars, som før de kom til Barents Spektakel, spilte inn et utvalg vestlige sanger for Traavik på video, deriblant AHAs hit, Take on Me, som Traavik la ut på YouTube like før festivalen. Det ble raskt en hit, og nå er den vist mer enn 14 00 000 ganger på YouTube. Gruppen opptrådte flere ganger i løpet av festivalen, også under prosjektet Me / We der Traavik har invitert og arrangert til norgesrekord i største levende bilder. Gjennom enorm pressedekning internasjonalt har Traavik innflytelse på våre holdninger rundt Nord-Korea og Barents-regionen. Jeg spurte om han vil at kunstprosjektene skal påvirke politikken rundt Barents-regionen.

- Jeg setter selvsagt pris på all oppmerksomhet, pressedekning, diskusjon og kontrovers arbeidene mine vekker, det fører jo både til at flere får opplevd verkene, og til at både bevisste og ubevisste holdninger avdekkes og anskueliggjøres. Jo flere motforestillinger, jo bedre forestilling! Og ja, jeg ønsker at kunsten min skal påvirke politikken her.

- Kan du fortelle hvordan det er å jobbe i Kirkenes med Pikene på Broen? Blir du inspirert av stedet Kirkenes / Barents-regionen?

- Barents Spektakel er etter min og mange andres mening den i særklasse mest vitale og kunstnerisk mest utfordrende festivalen i Norden. Fire februardager her inspirerer meg mer både kunstnerisk og ikke minst menneskelig enn fire hundre Oslopuddelshow og Veneziafirmafester til sammen. Ikke minst fordi Pikene på Broen, i tillegg til å være veldig dyktige produsenter og tilretteleggere, har en egen og svært tydelig visjon om kunsten som aktør i verden som jeg helhjertet deler. Jeg er som regel skeptisk til all festtaleretorikk der kunst og tøye grenser nevnes i samme åndedrag, men her oppe har ordene faktisk innhold fordi flytende og faste stats- og kulturgrenser er en del av den fysiske hverdagen.

Verdens minste hotell

Og så var det Verdens minste hotell, et prosjekt av Sami Rintala. I 2005 bygget han verdens minste funksjonelle hotell i Kirkenes. Hotellet hadde to rom og en resepsjon. Han valgte å plassere hotellet ved sjøkanten for å rette søkelyset på den tomta som et vakkert sted som ikke var brukt. Nå i 2012 er Thon Hotell Kirkenes nettopp der med to konferansesaler, restaurant, sauna og 144 rom. Etter mange år ute og en turbulent historie med flytting og uklarhet i hvem som skulle drifte verdens minste hotell, var det i så dårlig stand at det ikke kunne brukes lenger. Sami Rintala ønsket derfor å avslutte dette prosjektet ved å brenne hotellet under festivalen. Rett før brannvesenet tente på, spurte jeg han hva som var intensjonen med å brenne hotellet. Han fortalte at han så det som en fin måte å avslutte prosjektet på, og la til at det var ingen mulighet til å bevare det, så da var det bedre at det forsvant.

Verdens minste hotell er bare et skall, ideen om prosjektet lever videre, og nye prosjekter kan nå få plass her i Kirkenes.

FAKTA

- I januar 2003 var det 10-års jubileum for etableringen av Barents-samarbeidet. Dette ble markert med et statsministermøte for fem land i Kirkenes, i tillegg konferanser og et kulturprogram: Barents Spectacle. Denne store begivenheten ble en suksess. I etterkant var det mange miljøer i kommunen som ønsket en videreføring av møteplassen som hadde oppstått, Pikene på Broen ble oppfordret til å arrangere dette. Barents Spektakel-festivalen ble første gang arrangert i 2004.

- Hovedsatsingsområder for festivalen er: 1. Residencyprogrammet BAR International. 2. Den årlige, internasjonale, tematiske festivalen Barents Spektakel. 3. Det bevegelige samtidskunstprosjektet Barents Triennalen.

- Barentssamarbeidet ble formelt etablert ved et møte blant utenriksministre og andre representanter fra 13 land samt Europakommisjonen i Kirkenes den 11. januar 1993. Møtet fant sted etter norsk initiativ og ble ledet av daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Barents-samarbeidets mål er å fremme et bredt samarbeid på tvers av tidligere skiller, med vekt på praktiske tiltak for å fremme alle typer menneskelig kontakt, handel, investeringer og bærekraftig utvikling generelt.