Første gangen jeg satte Enslaveds nye album i spilleren, var på biltur i skogen. Skyene hang blygrå over meg, tåkedottene hang i trekronene. Det viste seg å være perfekte forhold for å lytte tilAxioma Ethica Odini.

Gjennom snart 20 år har Enslaved kombinert black metalens grunnfjell med stadig mer progressive takter, uten å miste fotfestet. Det har resultert i flere Spellemannpriser og et stadig større publikum i inn- og utland. Der andre band enten har tviholdt på røttene eller begitt seg ut i orkestrale eksesser, har Enslaved dyrket en egenartet stil der riffene regjerer, men som også lar de atmosfæriske partiene bryte opp og føre låtene videre.

Tøffere

Forrige plate,Vertebrae, var produsert av Joe Baresi (Tool, Queens of the Stone Age). Det kunne høres særlig på de rolige delene av albumet – der de tangerte Pink Floyd på sitt mer flytende. Nå har bandet selv tatt plass bak miksepulten, og dermed skapt et tøffere lydbilde.

Det tøffeste er hvordan bandet utnytter dynamikken til fulle, som under åpningslåten «Ethica Odini» og det plutselige bruddet mot andrelåten «Raidho», som slår som et gufs med gurglende vokal og et innbitt, hissende gitarriff. Vekslingen mellom Grutle Kjellsons hvesende grumsevokal og Herbrand Larsens rene sangstemme skaper også en ytterligere spenning på platen, som tangerer det majestetiske og illsinte.

Pustehull

Her går det fra storm til stille og tilbake igjen. Et eksempel er «The Beacon», der åpningen er som hentet fra det tidlige 90-tallet med insisterende riffing, men der man slipper inn rene koringer før gitarene gyver løs igjen. Albumets pustehull, «Axioma», er et meditativt stykke med svevende synther før vi dykker ned i grøften. Der venter «Giants», som henter dommedagstunge riff og -trommer fra tidlig Black Sabbath, Pentagram og andre doom-band.

«Night Sight» har også noen av platens mykeste øyeblikk, der gitarer og keyboard leker seg med fiffige progfigurer, men også her kommer harde stormkast inn fra siden.

Sitter

– I will linger on, synger Grutle på avsluttende «Lightening». Det er nettopp hva dette albumet gjør. På tross av mangel på klassiske vers-refreng-strukturer, klarer Enslaved å lage en plate som setter seg fast og krever gjentatte gjennomspillinger, og som dessuten vokser for hver gang.

Sannsynligvis årets beste norske metalalbum. Kanskje et av de beste metalalbum i det hele tatt.