Vikingskipene ble vanligvis bygd for båderoing ogseiling, og uten fast dekke. De stakk ikke særlig dypt i vannet, slik at de kunne legge til på grunt vann. Karakteristisk er også formen, derbordene iskroget har en sterk krumning oppover motstevnene, og den fleksible og smidige konstruksjonen, som var en forutsetning for at skipene ikke skulle bryte sammen i høy sjøgang.

Ved bruk avklinkbyggemetoden ble selve skroget bygd først; huden ble lagt oppbordgang på bordgang og klinket sammen med jernnagler. Etterpå blespantet satt inn.

• Se også artikkelen ombåt (båtbygging)

Spesielt kjent er de åpne, klinkbygde båtene av eik og furu fra Gokstad (seGokstadfunnet), Oseberg (seOsebergfunnet) og Tune (seTuneskipet). Disse finnes nå iVikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Av disse var Gokstadskipet det mest sjødyktige, men også Tune- og Osebergskipet har vært egnet for seilas.

Rester av fem skip fra vikingtiden er funnet iRoskilde Fjord i Danmark. To av disse er lasteskip, svært brede og med høye skipssider (seSkuldelevskipene). Ved Klåstadkilen i Tjølling ble det i 1970 utgravd rester av en frakteskute der kjølen og forreste del av babord side er bevart (seKlåstadskipet).

Fra Ladby på Fyn i Danmark kjennes et vikingskip av mer primitiv type, et smalt, lavt fartøy til kystfarvann, som også har ført seil (seLadbyskipet). Dette er fra omtrent samme tid som Gokstadskipet. Av disse eldre fartøyene ble skipstypene som dominerte i de nordiske land i perioden cirka 1000–1300 utviklet. Se ogsåBorrehaugene.

• Gokstadfunnet
• Osebergfunnet
• Tuneskipet
• Skuldelevskipene
• Klåstadskipet
• Borrehaugene
• nordlandsbåt

• «Utviklinga av det havgåande seglskipet» – Norgeshistorie.no
• «Vikingferdene» – Norgeshistorie.no

• Marstrander, Sverre:De skjulte skipene : Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet. Gyldendal, 1986, isbn 82-05-16502-5