Movatterモバイル変換


[0]ホーム

URL:


Hopp til hovedinnholdet
Storenorskeleksikon

utlendingsloven

Skrevet av

Utlendingsloven er en norsklov som regulerer utlendingers innreise til Norge og deres opphold. Loven har to hovedformål: å ivaretarettssikkerheten til utlendinger og gi grunnlag for regulering og kontroll medinnvandringen.

Faktaboks

Fullt navn
Lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her
Kortnavn
Utlendingsloven
Forkortelse
utlendl.
Trådt i kraft
1.1.2010
Lovdata-ID
NL/lov/2008-05-15-35

Utlendingsloven trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet da den tidligere utlendingsloven av 1988. En viktig endring med den nye loven var at mange av tidligere regler som fulgte avutlendingsforskriften ble overført til loven for å øke utlendingers rettssikkerhet. Videre var det mange som reelt sett hadde behov forbeskyttelse som istedet ble gitt opphold påhumanitært grunnlag. Med den nye loven bleflyktningebegrepet utvidet til å omfatte flere enn tidligere.

Loven inneholder blant annet regler omvisum,asyl ogoppholdstillatelse. Loven inneholder også regler om nektelse eller opphør av adgangen til å oppholde seg i Norge, sombortvisning ogutvisning av utlendinger. Loven regulerer også organiseringen av utlendingsmyndighetene –Utlendingsdirektoratet ogUtlendingsnemnda – samt særskilte saksbehandlingsregler for fremsettelse av søknader og klageadgang som utfyller de alminnelige forvaltningsrettslige reglene som følger av blant annetforvaltningsloven og ulovfestede forvaltningsrettslige grunnprinsipper.

Utlendingsforskriften utfyller lovens materielle og prosessuelle regler.

Lovens innhold

Folkerettslige forpliktelser

I lovens § 3 står det at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.

Dette følger for så vidt allerede avmenneskerettsloven så langt gjelder internasjonale menneskerettigheter som er omfattet av denne (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon,Barnekonvensjonen med videre) ogEØS-loven så langt gjelder Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS). Reglene om flyktningers rettsstilling som er nærmere regulert iflyktningekonvensjonen, har forrang med hjemmel i lovens § 3 når disse har til formål å styrke individets stilling.

Lovens formål

Det følger av lovens § 1 at loven har to hovedformål: å ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, oppholder seg her eller som søker om tillatelser etter loven, og å gi grunnlag for regulering og kontroll med innvandringen.

Disse to hovedformålene er i noen tilfeller innbyrdes motstridende, noe som har ført til at det i vid utstrekning er overlatt til forvaltningens frieskjønn å finne løsninger i konkrete enkeltsaker. Det er videre overlatt til departementet å utfylle loven gjennomutlendingsforskriften. Loven er en rammelov som i stor utstrekning hardelegert kompetanse til forvaltningen til å gi generelle regler på utlendingsområdet.

På den annen side er det opprettet et frittstående uavhengig klageorgan –Utlendingsnemnda – som departementet ikke kan instruere i enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda omlovtolkning eller skjønnsutøvelse generelt, men kan instruere om prioriteringen av saker.

Beskyttelse

Loven inneholder regler i kapittel 4 og 9 ombeskyttelse for personer som frykterforfølgelse eller av andre grunner er vernet mot utsendelse (non refoulement). Reglene om beskyttelse utvider flyktningebegrepet i forhold til hva som fulgte av den tidligere utlendingsloven slik at flere kan få status som flyktning enn etter den tidligere loven.

Reglene kan ikke tilsidesettes av nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. En flyktning som er i riket eller på norsk grense har som hovedregel etter søknad rett til fristed (asyl). Innvilgelse av asyl gir utlendingen oppholdstillatelse.

Oppholdstillatelse

En utlending som ikke ernordisk borger, og som ønsker å oppholde seg i Norge utover tre måneder, må søke omoppholdstillatelse fra sitt hjemland. Oppholdstillatelsen gir blant annet adgang til å arbeide. For å få innvilget oppholdstillatelse, stilles det som hovedregel krav om at blant annet underhold (det som er nødvendig for å leve, som mat og klær) og bolig må være sikret. Første gangs tillatelse gis i alminnelighet i minst ett år, men inntil tre år. Har man hatt sammenhengende oppholdstillatelser uten begrensninger de siste tre årene, kan man søke om permanent oppholdstillatelse.

Utlendinger fraEØS-land kan oppholde seg i riket uten tillatelse i inntil tre måneder. Deretter kan de søke om oppholdstillatelse etter innreise, og har rett til tidsubegrenset oppholdstillatelse når visse betingelser er tilfredsstilt.

Pass og visum

Enhver utlending som kommer til Norge, må som hovedregel hapass eller annet legitimasjonsdokument dersom annet ikke er bestemt.Schengenavtalen har skapt et stort europeisk passfritt område, men det er passkontroll ved innreise til Schengenområdet. Ved passering av landegrenser i Schengenområdet er det formelt sett ikke passkontroll, men man må til enhver tid ha gyldig identifikasjonsdokument. For mange vil dette i realiteten være et pass. Som hovedregel gjelder at utlendinger må havisum for å få adgang til riket, men det er unntak blant annet for borgere av nordiske land og land som Norge har visumfrihetsavtale med.

For nordiske borgere er det pass- og visumfrihet. Dette følger avden nordiske passkontrolloverenskomsten av 12. juli 1957 som er ratifisert som norsk lov. Nordiske borgere får også enkelte andre unntak fra lovens hovedregler. De kan eksempelvis ta arbeid i riket uten særskilt tillatelse.

For norske og russiske statsborgere i grenseområdene mellom Norge ogRussland ble det inngått en avtale 2. november 2010 om innføring avgrenseboerbevis for å forenkle muligheten for gjensidige reiser mellom Norge og Russland.

Forvaltning

Den praktiske håndhevingen av utlendingsloven med forskrifter hører underUtlendingsdirektoratet,Utlendingsnemnda,politiet ogutenriksstasjonene.Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig fagdepartement. Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages til Utlendingsdirektoratet, mens Utlendingsdirektoratets vedtak kan påklages til Utlendingsnemnda.

Historikk

Forarbeider

Regjeringen oppnevnte i 2001 et lovutvalg for å utrede og fremme forslag til ny utlendingslov. Lovutvalget fremla innstilling (NOU 2004:20) i oktober 2004. Det ble i begrenset grad foreslått materielle endringer, men lovbestemmelsene ble søkt gjort mer detaljerte enn i 1988-loven. Loven skulle opprinnelig vært lagt frem våren 2006, men ble først fremlagt i februar 2007 i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007).

Utvalget som forberedte loven fikk i mandat å utrede forholdet mellomoppholdstillatelse på humanitært grunnlag ogasyl. Tidligere var mange som reelt sett var å betrakte som flyktninger kun gitt humanitær oppholdstillatelse. Med den nye loven bleflyktningebegrepet utvidet til også å omfatte personer som risikertedødsstraff,tortur eller annen umenneskelig behandling ved retur. Dette følger av § 28 første ledd bokstav b) i dagens lov. Dette er personer som omfattes avnon refoulement-regelen iflyktningekonvensjonen artikkel 33 og lovens kapittel 9, og er uansett vernet mot utsendelse fra riket. Med denne bakgrunnen innførte loven det nye begrepet «beskyttelse», som omfatter flere enn det tidligere begrepet «asyl».

Andre viktige årsaker til at det vokste frem et behov for en lovrevisjon var behovet for smidigere og enklere regler for å rekrutterearbeidskraft fra utlandet innen spesielt industri og oljebransjen – også fra andre land ennEØS. Videre medførte internasjonal rettsutvikling et behov for å avstemme utlendingsloven med internasjonale konvensjoner sombarnekonvensjonen,kvinnekonvensjonen ogkonvensjonen mot menneskehandel og menneskesmugling. EUs utvidelse og utviklingen avSchengen-samarbeidet medførte også behov for revisjon.

Lovutvalget foreslo blant annet å endre reglene for gjenforening for å hindretvangsekteskap. Ett forslag var å innføre en aldersgrense på 21 år for personer som ønsker familiegjenforening med ektefellen som bor i utlandet. Et annet var at den som søker om familiegjenforening i Norge, skal inn til intervju med norske myndigheter i Norge før tillatelse tilfamiliegjenforening gis. Flertallet ønsket også å videreføre dagens regel om at en utlending må oppholde seg tre år i Norge før permanentbosettingstillatelse blir gitt. Mindretallet ville heve grensen til fem år.

Lovendringer

Gjennom de senere årene er det vedtatt en rekke lovendringer med det formål å stramme inn på mulighetene for å få opphold i Norge. Disse endringene har blitt vedtatt som følge av at det politiske flertallet har vært av den oppfatning at for mange har kommet til Norge tidligere. I 2016 ble det eksempelvis vedtatt en ny lovbestemmelse som § 41 a med et krav om at man som hovedregel måtte være over 24 år for å søkefamilieetablering.

1. mai 2022 trådtegrenseloven i kraft. Med denne loven ble tidligere bestemmelser i utlendingsloven §§ 14 og 15 om grensekontroll opphevet og overført til grenseloven.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Vevstad, Vigdis med flere, red. (2010):Utlendingsloven – kommentarutgave
  • Dybvik Øyen, Øyvind med flere, red. (2018):Lærebok i utlendingsrett, andre utgave
Skrevet av:
Sist oppdatert:
,se alle endringer
begrenset gjenbruk.
Vil du sitere denne artikkelen? Kopier denne teksten og lim den inn i litteraturlisten din: Bahus, Vegard Bø:utlendingsloven iStore norske leksikon på snl.no. Hentet fra https://snl.no/utlendingsloven

Bidra

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig forUtlendingsrett

Vegard Bø Bahus
Advokat, universitetslektor, Universitetet i Stavanger
Universitetet i Stavanger
er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon.

[8]ページ先頭

©2009-2025 Movatter.jp