ur
Armbåndsur. Omega, Seamaster de Ville.
Ur er et mekanisk eller elektroniskinstrument til å måle og visetid. Ved hjelp av et ur har det blitt mulig å måle tiden med en fineretidsenhet enn de iøynefallende tidsintervaller man observerer i naturen somdøgn, månesyklus ogår.
Faktaboks
- Etymologi
- middelnedertyskur(e), fralatin oggreskhora, ‘time’
- Også kjent som
klokke
Måling av tid har tradisjonelt vært basert på kjente bevegelser i naturen, for eksempelsolur, eller en kunstig frembrakt, fysisk prosess, for eksempeltimeglass. I moderne ur utnyttesegenfrekvensen til kunstig frembrakteresonanssvingninger som målenhet. Resonanssvingningene kan være av mekanisk,elektrisk ellerelektromagnetisk art. Opptelling av slike regelmessige svingninger gir grunnlaget for oppmåling av tid.
Mekaniske ur
I et mekanisk ur er et legemes regelmessige svingninger grunnlag for tidsmålingen. Svingelegemet kan værependel, balansehjul (uro) ellerresonator (stemmegaffel). Den svingende bevegelsen holdes i gang ved tilføring av energi fralodd, fjærhus eller lignende via et hjulverk (tannhjul og drev i inngrep med hverandre) tilhemverket (gangpartiet,échappement), som støtvis gir fra seg energi til den svingende delen. Av de mange gangkonstruksjonene har de flesteankerhake (derav navnetankergang). Mest utbredt er «sveitsisk ankergang», hvor ankerhaken er forsynt med syntetiske edelstener. I billigere ur og i vekkerur benyttesstiftanker. Ipendelur brukes også forskjellige slags ankergang (slepegang, hvilegang). Eksempler er de norskeToten-urene og de tyske Schwarzwald-urene.
Ur har gjennom tidene også hatt status som dekorasjon eller markering av posisjon i samfunnet. Mange har nå flere ur til bruk i ulike sammenhenger, gjerne som avanserte og dels svært kostbare smykker, som arbeidsredskap eller som utstyr tilpasset sportsaktiviteter.
Moderne ur
Moderne ur kan deles inn i hovedtyper etter hvordan tiden vises, det vil si i analoge ur med visere ogdigitalur som viser tall. De kan også deles inn etter teknologi, det vil si mekaniske ur styrt av pendel eller svinghjul med spiralfjær, ellerelektroniske ur styrt medkrystaller eller andre kretser som gir stabile elektroniske svingninger. Kombinasjoner med elektroniske kretser som styrer analoge visere er mest brukt blant annet fordi analog visning er rask å oppfatte for omtrentlig tid. Digital visning (tall pådisplay) brukes for mer eksakt visning av tid, men er litt langsommere å oppfatte.
Som utgangspunkt for målingene bruker man svingninger på atomært nivå. Etkvartsur måler tiden etter resonanssvingningene i en kvartskrystall, mensatom-ur (molekylur) blir styrt av atom- eller molekylsvingninger.
Moderne materialteknologi og materialbehandling har gitt muligheter for å lage svært stabile og nøyaktige deler i elektroniske og mekaniske armbåndsur, slik at svært nøyaktigekronometre (ur som i henhold til COSC (Contrôle Officiel Suisse des Chronomètres) angir korrekt tid innenfor få sekunder under store fysiske påkjenninger i en 16-dagers periode. De er også utstyrt med mange funksjoner som datovisning og riktig korrigering for de ulikemånedene,skuddår ogmånefaser.Elektroniske ur lages også svært nøyaktige og kan ha kombinasjoner av digital og analog visning, dessuten en rekke tilleggsfunksjoner som nedtelling, alarmfunksjoner,høydemåler ogkompass.
Radiostyrte ur er ur medradiomottaker som kan styres av spesielle radiosendere som kalibrerer uret til rett tid. Den første senderen ble plassert i Mainflingen vedFrankfurt iTyskland. Radiostyrte ur oppnår en gangnøyaktighet på under 1sekund på 1 million år. Kombinert med mottak forGPS-signaler kan også ur vise hvor man befinner seg geografisk. Med radiostyring viasatellitter, radiosendere på bakken ellerinternett er det mulig å få nøyaktighet på få hundredels og ned til milliondels sekund for nøyaktige målinger av fysiske fenomener.
Tidsvisning er ikke lenger forbeholdt ulike ur, men elektronikk påTV, radioer, kjøkkenutstyr,mobiltelefoner ogdatamaskiner kan også vise rett tid. Urene kan brukes til å styre utstyret (start/stopp) etter manuelt, fjernstyrte eller automatisk innstilte tidspunkter eller intervaller.
Historie
Ulike typer solur har vært benyttet gjennom flere tusen år. I de gamle kulturene omkring Middelhavet, for eksempel i Babylon, Hellas og Romerriket, hang utviklingen av solurene sammen med astronomiske studier. Også etter at mekaniske ur ble konstruert, var kompliserte solur den mest pålitelige tidsmåler.
Verdens eldste tidsangivelser bygde på iakttagelser av naturen, for eksempelSolens opp- og nedgang. Som den første virkelige tidsmåler brukte man skyggen; til å begynne med av naturgjenstander, senere av høye tårn,obelisker og annet. Deretter konstruerte man mer eller mindre pålitelig gradertesolur, som i forskjellige utforminger ble brukt avantikkens kulturfolk,babylonere,kaldeere,egyptere og så videre.
Vannur ellerklepsydra var i bruk i Egypt allerede rundt år 1500 fvt. og bestod av et kar med et lite hull i bunnen som vannet langsomt rant ut gjennom.Vokslys kunne man også bruke som ur; man måtte vite hvor hurtig de brant og forsyne dem med en tidsmarkering. Oljeuret kjenner man fra 1500-tallet; det bestod av en glassbeholder med loddrett tidsskala. Oljen sank når den ble trukket ut via en brennende veke.
Sandur ellertimeglass har anvendelse selv i vår tid. På sjøen var timeglasset lenge det beste uret, fordi det ikke ble påvirket av skipets bevegelser. Til sjøs oppstod også oppdelingen av den fire timer lange skipsvakten i åtte glass.
Mekaniske ur
Et fransk rokokkobordur fra 1700-tallet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Et stort astronomisk ur fra 1300-tallet i domkirken i Lund. Slike ur kan vise både dato, årstall, planetenes bevegelse og månefasene. Uret i Lund ble restaurert og satt i drift igjen omkring 1920.
Etter solur og vannur kom vekt- eller hjulur. På 900-tallet ble det konstruert et såkalt gangverk, som gav mulighet for å utnytte mekaniske krefter til å drive uret, og samtidig tillot at man regulerte urets hastighet. Gangverket skal etter sigende være oppfunnet av den franske munken Gerbert av Aurillac, som senere ble pave under navnetSylvester 2.
Storparten av urverkene fra 1300-tallet og i tiden som fulgte var såkalte seierverk, en overgangsform mellomoldtidens vannur og senere tiders mekaniske ur. Man lot enflottør påvirke en viser som viste tiden. Omkring år 1500 ble det konstruert ur drevet med fjærkraft, visstnok avPeter Henlein iNürnberg.Galileo Galilei var den første som oppdaget at enhver pendel har sin bestemtesvingetid, og som en følge av hans undersøkelser blependeluret i 1656 konstruert avChristiaan Huygens. Det hadde forholdsvis stor nøyaktighet, men tilfredsstiller ikke våre dagers strenge krav.
Det første uret for presisjonsbestemmelse til sjøs (kronometer, et nøyaktig ur som også tålte bevegelsene på sjøen) ble i 1761 konstruert av den engelske klokkemakerenJohn Harrison. Det første elektriske uret ble patentert i 1840.
De første bærbare ur
Medfjær som drivmiddel ble urene mindre og lettere, og de ble mer flyttbare. Dermed dukket det bærbare uret opp rundt 1510. De første var sylindriske, men senere fikk de en nesten kloderund form (såkalte Nürnbergeregg, cirka 1550). Etter hvert ble de stadig mindre og flatere.
På 1900-tallet ble det enda mindre og lettere armbåndsuret dominerende. I denne perioden var urene med fjæropptrekk eller selvtrekkende (automatikk) gjennom armens bevegelse, mensbatterier etter hvert ble en viktig drivkilde. I løpet av 1960- og 1970-årene fant det sted en rask teknisk utvikling på urenes område. Envekselvirkning med andre fagområder, for eksempelromvirksomheten, bidrog til å fremme denne utviklingen.
Urets utseende
I eldre tid var også verkets deler vakkert utformet. På 1600-tallet var det utformet typer som også senere har vært vanlige: gulvur, bordur, konsollur og veggur. I de første urene var utseendet sterkt bestemt av verkets konstruksjon, og kassene var forsiktig dekorert. Medsenrenessansen og de senere stilartene ble kassene rikt dekorert av kunsthåndverkere, og vakte ofte sterkere interesse enn verkene. Av gulvurene er de engelske fra 1700-tallet særlig vakre. Før 1750 hadde urskiven oftest kvadratisk form, deretter fikk den en halvrund overdel (arkade).
Gjennom århundrene har det oppstått stadig nye metoder for å markere tidens gang. Solskyggen kunne bare brukes om dagen og når været var pent. På vannur, sandur og lignende kunne man markere tidsenhetene på selve beholderen, men både ved vannurene og de senere vektur ogpendelur ble det naturlig å konstruere et viserverk som gav bedre uttrykk for tidsenhetene. På 1600-tallet ble timeviseren supplert med en minuttviser, opprinnelig på en særskilt skala, og medarabiske tall for hvert femte minutt. Til timeskalaen ble det benyttetromertall. Sekundviseren ble mer vanlig i bruk på midten av 1700-tallet.
Etter atelektriske ur ble vanlige og ikke minst i forbindelse med at elektroniske ur fikk sitt gjennombrudd i 1970-årene, gikk man over til digitalsystemet, hvor man benyttet tallangivelse i stedet for visere. I 1990-årene var det liten interesse fordigitalur, og nå har ur med analog visning igjen blitt dominerende. Kjente merker som Rolex, Cartier og Omega blir kopiert i Østen og kommer på markedet i store mengder.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Bruton, Eric:The History of Clocks and Watches, 1993, isbn 0-316-90775-8
- Ingstad, Olav:Urmakerkunst i Norge: Fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, 1980, isbn 82-05-11759-4
- Skrevet av:
- Artikkelen inneholder tekst fra:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer (2)
skrevLars Mæhlum
svarteGuro Djupvik
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.