Udødelighet er det samme som evig liv, det at noen (eller noe) er udødelig. Ordet brukes mest i en litt mindre ordrett tolkning, om noen (eller noe) som ikke glemmes. For eksempel: Wagner oppnådde udødelighet gjennom sine operaer.

Ireligionshistorisk sammenheng kan forestillingen om udødelighet forstås på tre plan:

1. Udødelighet som er karakteristisk forguddommelige vesener, det vil si en iboende udødelighet.
2. Den guddommelige natur (og dermed udødelighet) som enkelte utvalgte mennesker oppnår (for eksempelheroer i det gamle Hellas, Kina og så videre).
3. Menneskenes liv etter døden (men ikke som heroer eller guddommer).

Menneskenes tilværelse etter døden kan bli sett på som mer eller mindre tiltrekkende enn det dennesidige livet. Eksempler på sistnevnte tilfelle er det norrøneHel og det gammeltestamentligeSheol. I førstnevnte tilfelle tenkes det ofte å være et skille mellom en tilværelse etter døden, som er lykkelig, og som blir de gode mennesker til del, og en pinefull tilværelse som blir de ondes lodd (for eksempel orfismen,buddhismen,kristendommen).

Skjebnen etter døden avgjøres ofte ved en dom (dommedag). I enkelte religioner tenkes en legemlig oppstandelse å gå forut for dommen (for eksempel i kristendommen ogislam); også forestillingen om en sjelevandring kan forenes med læren om en dom (buddhismen).