Den tyske idealismen var en filosofisk bevegelse som oppstod etterImmanuel Kant mot slutten av 1700-tallet. Særlig KantsKritik der Urteilskraft (Kritikk av dømmekraften) banet veien for idealistene. De viktigste tyske idealistene varJohann Gottlieb Fichte,Friedrich Schelling ogGeorg Wilhelm Friedrich Hegel, men også på forskjellig vis tenkere somFriedrich Hölderlin,Isaak von Sinclair ogKarl Leonhard Reinhold.

Idealistene var alle sterkt påvirket av det moderne idealet omfrihet. I likhet med Kant, var de opptatt av å redde frihet ograsjonalitet fraskeptisisme. Fichte foresloselvbevisstheten som sikkert grunnlag forfornuft. Ifølge ham blir alle objekter underlagt subjektetskognitive evner.

Schelling var kritisk til denne subjektive idealismen, og introduserte en absolutt idealisme som siktet mot å avdekke det opprinnelige forholdet mellom subjekt og objekt. Hegel på sin side kritiserte Schelling for å forsvare en uholdbarmetafysiskmonisme. Han omdefinerte begrepet om det absolutte til endialektisk bevegelse uten fast grunnlag. Denne bevegelsen kalte hanånd.

Idealismens arnested var iJena, men spredte seg raskt og ble en av de mest innflytelsesrike intellektuelle bevegelsene i Europa. Som sådan skulle den bli opphavet til både såkalt kontinental oganalytisk filosofi.

Den britiske idealismen var dominerende i engelskspråklig filosofi på slutten av 1800-tallet.