Foruten bronse har tinn lenge blitt brukt i andre legeringer, for eksempeltypemetall. Typemetall er legeringer av tinn,bly ogantimon, og ble tidligere mye brukt itrykkerier.

Lagermetaller er forskjellige legeringer som blant annet kan inneholde tinn, bly, kobber, antimon og/elleraluminium. Lagermetaller brukes ikulelagre og andre friksjonsdempende innretninger. Tinnbaserte lagermetaller kalles gjernebabbittmetall etter den amerikanske oppfinneren Isaac Babbitt (1799–1862), ellerhvitmetall på grunn av den lyse fargen. Andre lagermetaller inneholder også oftest litt tinn.

Loddemetall er en lettsmeltelig legering av 40–70 prosent tinn og 60–30 prosent bly, og opptar en stor andel av verdensproduksjonen av tinn. Ved tilsetning avvismut ogkadmium kan smeltepunktet til loddemetall senkes til 70 °C.

Det lavesmeltepunktet til tinn gjør det velegnet til en rekke formål. Tinn brukes for eksempel iRoses metall, som blant annet blir brukt i branntekniske sikringer somoverrislingsanlegg. Roses metall kan bestå av 20–30 prosent tinn, 25–35 prosent bly og 35–50 prosent vismut, med smeltepunkt på 94–110 °C.

Amalgam forplombering avtenner inneholder gjerne tinn. Refleksflater tilspeil kan også være laget av tinnamalgam.

Tinn ble tidligere mest brukt tilfortinning av jern- og stålblikk ved å dyppe rensetblikk i smeltet tinn eller vedelektrolyse. Tinnet danner etkorrosjonsbeskyttende belegg, typisk rundt 0,4–25mikrometer tykt. Kobber og andre metaller blir også fortinnet. Beskyttende belegg og fôringer av tinn kan også påføres metalloverflater somfolier.

Siden tinn ikke ergiftig og ikke angripes lett av stoffer som er i matvarer, ble tinn lenge brukt til fremstilling av blant annettallerkener, fat og drikkebeger, før glass ogkeramikk tok over på 1800-tallet. Fat og krus av tinn blir nå stort sett fremstilt sombrukskunstartikler. I Norge brukes normalt en legering med 93 prosent tinn og 7 prosentantimon, ofte med tilsetning av kobber.

Videre ble tinn benyttet itinnfolie (stanniol, populært kaltsølvpapir) for innpakking av matvarer. Slik folie er nå erstattet avaluminiumsfolie.

Tinn blirsuperledende under 3,72kelvin. Tinn var en av de første superlederne som ble brukt for å testemeissnereffekten. Denintermetalliske forbindelsen mellomniob og tinn, Nb₃Sn, brukes kommersielt for å lage superledendemagneter på grunn av høy kritisk temperatur og sterktmagnetfelt.

Glassplater tilvindusglass og lignende kan lages ved at smeltet glass flyter og størkner på overflaten av smeltet tinn (floatglass).

Organiske tinnforbindelser brukes blant annet itreimpregnering, somUV-stabilisatorer iplast og ibunnstoff forbåter. Bunnstoff som tidligere ble mye brukt på båter er akutt giftige, og nedbryting av stoffene i naturen går svært sakte, men tinnforbindelser brukes fortsatt på enkelte båter.

Tinndioksid brukes sompoleringsmiddel forstål,marmor og glass og til å lage hvitt glass, hviteglasurer,emaljer og keramiske farger.

Natriumheksahydroksostannat, Na₂Sn(OH)₆, brukes tilgrundering avull, til å gjøresilke tyngre og tøy vanntett, og til galvanisk fortinning. Tidligere var forbindelsen mest kjent sombeis ved farging av tøy.

Tinn egner seg dårlig til bruk ielektriske komponenter, fordi det kan vokse tynne, nålelignende utvekster ut fra metallet (tinn-whiskers), som gjør at komponentene etter noe tid kankortslutte. Det var slike tinn-whiskers som forårsaket atsatellitten Galaxy IV feilet i 1998.

Tinn forekommer i to former (modifikasjoner). Den stabile formen over 13 °C er tinn som metall, og kalles beta-tinn.Krystallstrukturen for metallisk tinn er tetragonal (sekrystallsystemer), noe som er uvanlig for metaller. Når man bøyer en tinnstang høres en svak knirkende lyd som kallestinnskrik, og skyldes at krystallene gnis mot hverandre.

Ved temperatur under 13 °C er den stabile formen et matt, grått pulver med lav tetthet oghalvlederegenskaper, og uten utpregede metalliske egenskaper. Denne modifikasjonen kalles også alfa-tinn, og har den samme kubisk flatesentrerte krystallstrukturen somdiamant,silisium oggermanium. Tettheten til grått tinn er 5,86 gram per kubikkcentimeter, mot 7,3 gram per kubikkcentimeter for metallisk tinn.

Omvandlingen av tinn fra metall til pulver er en langsom prosess og skjer først når tinnet er ved så lave temperaturer som mellom −40 °C og –50 °C over lengre tid. Fenomenet kallestinnpest. Dette er et problem ikirker ogmuseer med gamle gjenstander av tinn hvor temperaturen til tider kan være lav. Tinn har blitt omtalt somdiabolus metallorum («djevelen blant metaller») på grunn av denne faseovergangen ved lave temperaturer.

Når tinn legeres med små mengder avarsen,germanium,indium,bly,antimon ellervismut, opptrer ikke tinnpest, mens små mengderaluminium,sink,mangan ogkobolt øker tendensen til tinnpest. Det gjør også nærvær av ferdig dannet grått tinn. Omdanningen skjer ved at det dannes byller på noen steder av metalloverflaten. Byllene svulmer opp og sprekker og frigjør det grå pulveret, blærene sprer seg over metalloverflaten som en infeksjon og til slutt er det bare grått pulver igjen.

• Les mer omtinnpest.

Tinn kan danne bådetoverdige og fireverdigeforbindelser (oksidasjonstall +II og +IV), der de fireverdige tinnforbindelsene er de mest stabile. Enkle Sn⁴⁺-ioner eksisterer ikke.

Tinn finnes i en lang rekkemineraler oglegeringer og lager blant annet legeringer mededelmetaller somgull,platina ogpalladium. Tinn reagerer lett medhalogenene ogchalkogenene.

Både toverdige og fireverdige tinnforbindelser er fargeløse. Fireverdig tinn dannerkompleksioner, for eksempel [Sn(OH)₆]^2– og [SnCl₆]^2–.

• Les mer omtinnklorider,tinnoksider,tinnhydroksoforbindelser ogtinnfluorider.

Organiske tinnforbindelser framstilles hovedsakelig i laboratorier, men tinn med én eller fleremetylgrupper kan også dannes naturlig av tinnsulfider ihavsedimenter ved reaksjon med metyljodid, CH₃I, som produseres avorganismer ihavet.

• Les mer omtinnorganiske forbindelser.

Det er ti stabileisotoper av tinn. De vanligste er¹²⁰Sn (32,6 prosent),¹¹⁸Sn (24,2 prosent) og¹¹⁶Sn (14,5 prosent).

I tillegg finnes det en rekke ustabile ogradioaktive isotoper av tinn. Av de radioaktive isotopene er eksempelvishalveringstiden til^126mSn på 100 000 år,¹²¹Sn på 50 år,¹¹⁹Sn på 293 dager, og¹¹³Sn på én dag, mens mange av de andre har halveringstider på et par timer eller mindre.