tegnspråk
Tegnspråk erspråk som artikuleres ved hjelp av håndbevegelser,mimikk og kroppsholdninger og oppfattes gjennomsynet, i motsetning til talespråk, som artikuleres ved hjelp av stemmen og oppfattes gjennomhørselen.
Tegnspråkene har oppstått spontant blantdøve oghørselshemmede mennesker og deres nærmeste relasjoner, og utviklet seg i de miljøene hvor døve og hørselshemmede mennesker møtes.
Hvert land har sitt eget tegnspråk, som for eksempel svensk tegnspråk, britisk tegnspråk, amerikansk tegnspråk og så videre. De er alle forskjellige språk og ikke innbyrdes forståelige. De skandinaviske tegnspråkene har en felles historisk rot og likner derfor på hverandre, særlig dansk ognorsk tegnspråk.
Norsk tegnspråk er et minoritetsspråk med offisiell status i Norge. Det regnes sommorsmålet/primærspråket for de fleste døve i landet, som også har det som et obligatorisk fag i grunnskolen. Hørende barn med døve foreldre kan også ha norsk tegnspråk som sitt førstespråk.
- Les mer omnorsk tegnspråk
Det finnes også eksempler på at tegn brukes blant hørende mennesker i tillegg til talespråket. Disse typene tegnspråk er strukturert etter talespråkenes prinsipper og er noe helt annet enn døve menneskers tegnspråk. For å skjønne denne språkformen, må en kunne talespråket som blir brukt.
Struktur
Tegnet fortre (plante) inorsk tegnspråk
Tegnspråkene er fullverdige språk som har vokst frem blant døve – de er det som kallesnaturlige språk. Derfor har de mange fellestrekk med talespråk. Samtidig skiller tegnspråk og talespråk seg fra hverandre fordi de artikuleres på forskjellige måter: Tegnspråk er synsbasert (gestuelt-visuelt språk), mens talespråk er hørselsbasert (vokalt-auditivt).
Engrammatisk forskjell ligger i de to språkenes struktur. Talespråk er lineære fordi ordene nødvendigvis må uttrykkes etter hverandre i en lineær rekkefølge. Tegnspråk er simultane ved at flere tegn kan utføres samtidig. For eksempel kan spørsmålet som på norsk lyder «Er du sulten?» på norsk tegnspråk uttrykkes ved at to tegn utføres samtidig med hver sin hånd: tegnetsulten (bevegelse på magen med flat hånd) med høyre hånd, og tegnetdu (pekebevegelse mot mottakeren) samtidig med venstre hånd, kombinert med hevede øyenbryn, blikk-kontakt med mottakeren og eventuelt en noe fremoverlent overkropp, som uttrykker at det er et spørsmål.
På denne måten spiller rekkefølgen på tegnene en mindre rolle i tegnspråk enn rekkefølgen som ordene kan ha i talespråk. En annen forskjell er måten tegnene er relatert til hverandre på i det fysiske rommet, som også har en stor grammatisk betydning i tegnspråk.
Denne muligheten tegnspråket har til å utnytte det visuelle rommet omkring den som snakker, gir også større mulighet enn i talespråket til ikoniske tegn, det vil si at tegnene etterligner virkeligheten. Noen tegn kan alle umiddelbart skjønne, for eksempel kan tegnettre i norsk tegnspråk ligne et tre der underarmen utgjør stammen og fingrene kronen. Selv om tegnene kan ha ikonisk opprinnelse, har dette ingen betydning for tegnenes funksjon i språket. De tilsvarer lydmalende ord i talespråkene,onomatopoetikon, som for eksempelringe,fosse,susse.
Historikk
Tegnspråk er dokumentert langt tilbake i historien – i Midt-Østen fra i alle fall 1000-tallet fvt. I Europa vet vi det har vært tegnspråk opp gjennom historien fraAleksander den store (356–323 fvt.) og fram til i dag. I Norge vet vi det har vært døve i klostre hvor et monastisk tegnspråk har vært utviklet for å bevare stillheten.
Norsk tegnspråk har en dokumentert sammenhengende historie fra 1815.
Forskning
Tegnspråk som forskningsfelt kom for alvor i gang i 1960 med amerikaneren William Stokoes beskrivelse av amerikanske døves tegnspråk. Siden 1980-årene har forskningen også skutt fart i Norge.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Halvorsen, Rolf Piene (2020):Få øye på tegn. Fagbokforlaget. isbn 978-824503418-9
- Jørgensen, Sissel Redse & Rani Lill Anjum, red.:Tegn som språk : en antologi om tegnspråk, 2006, isbn 82-05-35828-1
- Mosand, Nora Edwardsen & Ann Kristin Malmquist:Se mitt språk! : språkbok : en innføring i norsk tegnspråk, 1996, isbn 82-7052-121-3
- Tetzchner, Stephen von & Harald Martinsen:Alternativ og supplerende kommunikasjon : en innføring i tegnspråksopplæring [...], 2. utg., 2002, isbn 82-05-30444-0
- Vonen, Arnfinn Muruvik:Tegnspråk – en grunnbok, 2020. isbn 9788202671549
Kommentarer (2)
skrevKnut Are Tvedt
skrevRolf Piene Halvorsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
