Aristoteles (384–322 fvt.) bruker substans (usia) om det som kan ha selvstendig eksistens, og som derfor kan være bærer av egenskaper. Egenskapene blir da noe som bare kan eksistere gjennom – det vil si som egenskaper hos – substanser. Følgelig blir substans i denne betydningen nærmest synonymt med enkeltindivid.

Denne betydningen er den vanlige gjennom helemiddelalderen, men medRené Descartes (1596–1650) får begrepet en ny betydning. Descartes definerer substans slik: «Substansen er en ting(res) som eksisterer på en slik måte at den ikke trenger noe annet for å eksistere.»

Baruch Spinoza (1632–1677) går ut fra Descartes' definisjon og finner at det da bare kan være én substans:Gud ellerNaturen.

Empiristene, somGeorge Berkeley (1685–1753),David Hume (1711–1776) med flere, finner substansbegrepet ubegrunnet og overflødig.

Immanuel Kant (1724–1804) innfører substans blant sine tolv forstandskategorier, som en nødvendig betingelse for erfaringen.Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770–1831) oppfatter, i likhet med Spinoza, substansen som én, men den har for ham karakter av et subjekt som realiserer seg i naturen oghistorien, og som vinner selvbevissthet i menneskets erkjennelse.

I moderne filosofi spiller ikke substansbegrepet noen vesentlig rolle.

• metafysikk
• filosofi
• filosofiens historie
• filosofiens disipliner