Hannen, som i tillegg til tiur lokalt også kalles tere, tør, toddor og fjørhana, er mørkegrå til brun og svart med grønnsvart metallglans i brystet. Ungtiurer veier omtrent tre kilo, eldre cirka 4–5 kilogram. Hunnen, røya, er rustrød i brystet, ellers mørkebrunt spraglet med en vekt på 1,7–2,5 kilogram. Stjerten hos begge kjønn er avrundet vifteformet, motsatt lyreformet hosorrfugl. Et dialektnavn i nordlige deler avTrøndelag er gråfugl.

Storfugl kanhybridisere med orrfugl, serakkelfugl. Som regel er det ei røy som blir paret av en orrhane. Hvis resultatet blir en hann, kalles den for enrakkelhane. Den ser ut som en liten tiur, men med orrfugltrekk. Lyden ligner verken orrfugl eller storfugl.

Rakkelhanen kan opptre svært aggressivt påleiken, og det er tilfeller hvor en rakkelhane faktisk har drept en orrhane. Oftest er ikkehybrider fruktbare, men en rakkelhane kan faktisk pare seg og få avkom.

Vinterstid spiser storfuglen hele 80 prosentfurubar. Den har gjerne en forkjærlighet for spesielle furutrær, såkaltebeitefuruer, som etter hvert blir helt reinspist for barnåler i toppen. Under slike beitetrær danner det seg etter hvert store dunger med møkk. Disse trærne har høyt innhold avnitrogen i nålene, som er blitt litt gulgrønne etterrustsoppangrep. Furunåler er tungt fordøyelig, og det er grunnen til at det er relativt vanlig å se både tiur og røy spise småstein i veikanten. Steinene fungerer som «møllesteiner» og maler opp føden ikråsen.

Kyllingene lever av insekter, mens de voksne lever av blader, bær og frø om sommeren.

Storfuglen er én av fire såkalteleikarter i Norge. De tre andre erorrfugl,brushane ogdobbeltbekkasin. Typisk for leikarter er at hannene harterritorier hvor de lokker til seg hunner, og at hunnene velger å pare seg med bare én eller noen få av hannene på leiken. Hannens bidrag til neste generasjon er kun spermier, mens hunnen tar seg av alt avruging og ungestell. Typisk for leikarter er stor forskjell på kjønnene, både i størrelse og utseende, såkaltkjønnsdimorfisme. Hos storfuglen er denne kjønnsforskjellen ekstra stor.

Storfugl er utbredt fraEuropa til Sentral-Asia, hos oss i alle landetsbarskoger, men sparsomt på Vestlandet. IfølgeArtsdatabanken teller den norske hekkebestanden mellom 80 000 og 100 000 individer.

De urørte barskogene og myrområdene på densibirsketaigaen var storfuglens opprinneligebiotop. Der har storfuglen tilpasset seg vegetasjonen, insektlivet ogpredatorene. Siden har storfuglen spredd seg vestover helt tilNordsjøen på kysten avVestlandet. Storfuglen ergammelskogens fugl i genene, hvor furua er selve livsnerven gjennom en kald og lang vinter. Den er avhengig av gammel skog ikke bare på leikplassen, men også i dagområdene rundt leiken.

En mengde spillplasser er ødelagt på grunn av snauhogst, skogsbilveier og økt ferdsel. Spesielt siden 1950-årene har det opptrådt flere og flere «spillgale» og iblant aggressive tiurer som spiller til dels utenfor vanlig leiktid og kan komme inn i tett befolkede områder i spilltiden. «Tamme» røyer forekommer også hver vår mange steder iNorge. Man mener at årsaken til slik oppførsel ofte kan skyldeshormonforstyrrelse.

Jakt på storfugl er tillatt i hele landet fra 10. september til 23. desember. Årlig felles 5 000–13 000 individer. Spilljakt har vært forbudt siden 1951.

«Tiurklokka» på leiken var de gamle spilljegernes navn pårødstrupe. Når de hørte at rødstrupen begynte å «synge» tidlig på morgenkvisten var det på tide å gjøre seg klar, for man mente at det var rødstrupen som vekket tiurene til dyst. Dette er dog mer et hyggelig sagn enn en sannhet, for som regel starter tiuren å spille før rødstrupen har startet.

Den mest legendariske tiurjakten kan man lese om iPeter Christen Asbjørnsens beretning «En tiurleik i Holleia», publisert i 1841. I denne beretningen er Asbjørnsen selv med til skogs for å oppleve tiurleik, eller rettere sagt spilljakt. Han forteller om en helt spesiell tiur som var vanskelig å få has på, «Brekaren». Det var Per Sandaker som til slutt fyrte av det drepende skuddet. Hans beskrivelse av Brekaren var slik:Je kjente'n igjen på nebbet: så gult og krumt og digert et nebb har ingen annen tiur i marka. Se, så grønn han er i brøstet; det skinner mest ta'n. Og så tung og svær han er. Je trur inte je ljuger når je sier han veger sine tredve merker!

• leik
• skogshøns
• fasanfamilien
• skogsfugljakt
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om storfugl