Stavelse er et grunnbegrep ispråkvitenskapen, og er en sentral rytmisk enhet i talespråket. Alle ord består av stavelser, og det er intuitivt lett å bestemme hvor mange stavelser et ord består av:i,hai,si,is oggris har alle én stavelse,sier, isen oggrisen har to stavelser, oggrisenehar tre stavelser.

Alle stavelser har enkjerne, vanligvis envokal, enten enmonoftong eller endiftong. Kjernen erstavelsesbærende (det vil si kan danne stavelse alene), men i tillegg kan kjernen ha en eller flerekonsonanter foran seg (ifremlyd, kaltopptakten ifonologisk teori) og/eller etter seg (iutlyd, kaltkoda):å, så, ås, stå, strå, strak, straks. En stavelse som ender på en vokal, kalles åpen, og hvis den ender på én eller flere konsonanter, kalles den lukket. Kjernen og kodaen til sammen dannerrimet. Istraks erstr opptakten,a er kjernen,ks er kodaen, ogaks er rimet.

Det er lettere å identifisere kjernen i en stavelse enn å finne hvor grensen mellom stavelsene skal gå (for eksempelblom-stre,bloms-tre ellerblomst-re). Vokalene er de mestsonore språklydene, og derfor er det vanligvis vokaler som er stavelsesbærende, som i eksemplene ovenfor. Men fordi konsonanter også varierer isonoritet, kan de mest sonore konsonantene (særligr, l, m, n) være stavelsesbærende i visse tilfeller, for eksempeln ikatn (katten) ogl imidl(middel),r i dentsjekkiske setningenstrč prst skrz krk 'stikk fingeren gjennom halsen', ellerng i detkantonesiske etternavnetNg.

Stavelsen spiller en sentral rolle i nyerefonologisk teori.