statsborgerrett (Norge)
Statsborgerrett er de rettighetene man har somstatsborger i Norge.Statsborgerskap reguleres i Norge av statsborgerloven.
Det fullstendige navnet på loven er Lov 10. juni 2005 nr. 51 (statsborgerloven) og den trådte i kraft 1. september 2006. Den forrige loven het riksborgarrettsloven av 1950.
En av endringene i loven av 2005 er at søkere som oppfyller lovens vilkår, harrett til norsk statsborgerskap. Tidligere var det rom for et visst individuelt skjønn fra forvaltningens side.
Dobbelt statsborgerskap
Fra 1. januar 2020 ble det tillatt med dobbeltstatsborgerskap i Norge. Tidligere var den klare hovedregelen at den enkelte ikke skal være statsborger i mer enn ett land. Statsborgerskap i annet land medførte derfor avslag på søknad om norsk statsborgerskap.
Hvem får statsborgerskap
Barn av norsk statsborger
Alle barn som har norsk mor og/eller far, får norsk statsborgerskap ved fødselen.
Barn under 18 år som blir adoptert av norsk statsborger, får normalt norsk statsborgerskap.
Utenlandske statsborgere
Utlendinger kan søke om norsk statsborgerskap. Reglene for at en utlending skal kunne få statsborgerskap fremgår av statsborgerloven § 7.
Søkeren må ha klarlagt sin identitet, være minst 12 år, har bodd i riket de siste sju år, være bosatt og forbli bosatt i Norge, fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse, ha visse kunnskaper i norsk og samfunnsfag, og ikke være ilagt straff.
Den som har kommet til Norge før fylte 18 år, må søke om statsborgerskap på linje med andre, men vilkårene for rett til statsborgerskap er lempet på noen punkter for denne gruppen.
Nordiske statsborgere og EØS-borgere
For nordiske statsborgere er kravet til opphold redusert til to års opphold i riket. Også for borgere av EØS-land er vilkårene noe mindre strenge enn for andre.
Å få tilbake statsborgerskapet
Personer som tidligere har vært norske statsborgere, kan få statsborgerskapet tilbake ved å søke om det dersom hen har bodd i riket de to siste årene med oppholdstillatelse av minst ett års varighet.
Tap av statsborgerskap
En norsk statsborger som er født i utlandet og aldri har bodd i Norge eller hatt opphold her som tyder på samhørighet med Norge, taper normalt sin norske statsborgerrett ved fylte 22 år, men kan før den tid søke om å få beholde det.
Den som er eller ønsker å bli statsborger i et annet land, kan løses fra sitt statsborgerlige forhold til Norge.
Betydning
En rekke rettigheter og fordeler forutsetter at man har norsk statsborgerskap. Blant annet sier Grunnlovens § 106 at en norsk statsborger ikke kan utvises fra Norge. Hen kan heller ikke utleveres til en fremmed stat, med unntak for andre nordiske land i noen tilfeller.
Historikk
Rettsoppfatningen var helt til slutten av 1800-tallet at man fikk norsk statsborgerrett ved å ta fast bopel i riket. Oppfatningen bygde på det såkaltedomisilprinsipp. Den første norske lov om statsborgerrett av 21. april 1888 la i stedet hovedvekten påavstamningsprinsippet. Etter dette er foreldrenes statsborgerskap avgjørende. Til dels bygde loven imidlertid også på domisilprinsippet og videre på det såkalteterritorialprinsipp, hvoretter det avgjørende er fødsel på territoriet. Disse prinsippene gjenfinnes i de senere lovene.
Les mer i Store norske leksikon
- Skrevet av:
- Artikkelen inneholder tekst fra:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
