Stamming er en defekt i taleevnen som består i uvilkårlige gjentagelser av fragmenter av ord, ofte første stavelse i ordet.

Stamming opptrer vanligvis under innlæringen av taleferdighetene, oftest i tre- til femårs alder. Det er få tilfeller som oppstår etter elleveårsalder.

Forstyrrelser i taleflyt, for eksempel i form av gjentakelser av ord og nøling, er svært vanlig i førskolealder, men har ikke nødvendigvis noe med stamming å gjøre.

Fenomenet opptrer med en hyppighet på en til to prosent (omtrent likt hos alle folkeslag), og er langt hyppigere hos gutter enn hos jenter. Det opptrer hyppigst familiært, og bedres vanligvis med årene, ofte fra puberteten uten noen spesiell behandling.

Stammingen kan aksentueres av sjenanse eller stress. Den opptrer ofte opptrer særlig i situasjoner der personen skal gi viktig informasjon, som når man skal gi en beskjed. Samme person kan ofte snakke uten problemer i situasjoner der det ikke er viktig å formidle informasjon, som når den som stammer snakker til babyer eller til et kjæledyr.

Nyere forskning viser atypisk språkprosessering i hjernen hos personer som stammer. Vanskelige tilfeller har ofte nytte av logopedisk behandling.

Stamming kan også opptre etter hjerneskader. Slik påført stamming, i motsetning til utviklingsmessig stamming, er ofte mindre tilgjengelig for effektiv behandling. Logoped bør oppsøkes for undersøkelse av mer uttalte tilfeller av stamming.