Fra trærne mottar soppen oppløstekarbohydrater i form av enkle sukkerarter, til dels også vekststoffer ogvitaminer. Sopphyfene utgjør et vidstrakt system for vann- og næringsopptak og bidrar med viktige næringsstoffer som blant annetfosfor,nitrogen ogkalium fraforbindelser trærne ellers ikke kan utnytte. Dessuten beskytter soppene røttene mot angrep fraparasitter samt binder giftige metaller som kan lekke ut i jorda fra for eksempel gruvevirksomhet.

I ektomykorrhiza inngår hovedsakeligstilksporesopper somkantarell,kremler,risker,fluesopper,slørsopper ogrørsopper; men ogsåsekksporesopper somtrøfler og en delbegersopper.

I noen tilfeller er samlivet spesialisert slik at én bestemt soppart er knyttet til ett bestemt treslag. For eksempellerkesopp som alltid er knyttet til trær i slektlerk. Andre er mindre spesialiserte, for eksempelrød fluesopp ellerkantarell som er knyttet til flere ulike treslag,gran,furu,bjørk,eik og så videre.

Ektomykorrhiza oppsto sannsynligvis ikritt. Kanskje var det slik at etter hvert som denakenfrøete skogene tetnet til i tidsavsnittetmesozoikum, økte mengden av strøfall oghumus. Jordsmonnet blesurere og rikere på tungt nedbryteligorganisk materiale. Dette gjorde at nitrogen ble bundet opp i kompliserte organiske molekyler og vanskelig tilgjengelig. Ektomykorrhiza med sin mer effektivenitrogenmetabolisme ble derfor fordelaktig i skogøkosystemene.

Arbuskulær mykorrhiza (AM) har karakteristiske blærer og grensystemer inne i rotcellene. Soppene som inngår tilhører endomykorrhizaordenen, seGlomales. Det er også klart vist at plantene stimuleres av symbiosen under næringsfattige forhold. AM er, som nevnt, karakterisert ved greinete strukturer (arbuskler) og – hos noen representanter – også blærer (vesikler) inni rotcellene. Sporene er store, ukjønneteklamydosporer som produseres i enden av hyfer. De store klamydosporene spres ikke med vinden, men hovedsakelig med gnagere, større virvelløse dyr, vann og annen bevegelse i jorda. For øvrig skjer spredningen lokalt ved at hyfene vokser fra rot til rot. Kjønnete stadier og sporer er ikke kjent.

Arbuskulær mykorrhiza er den vanligste mykorrhizatypen og var allerede utviklet hos de tidligste landplantene,urbregnene isilur-devon. Denne påviste fossile mykorrhizaen er forbausende lik moderne former, noe som viser at AM-symbioseforholdet neppe har forandret seg vesentlig siden landplantenes opprinnelse. AM var sannsynligvis avgjørende for evolusjonen av landplanter.

Erikoid mykorrhiza finnes hos arter ilyngfamilien som vokser på sur, næringsfattig jord, for eksempelrøsslyng ogblåbær, og soppene er vesentlig sekksporesopp, små begersopper. Erikoid mykorrhiza forekommer på meget tynne røtter, i oppsvulmete barkceller hvor hyfene trenger inn, i tillegg kommer hyfer imucigel (en slimet matriks) som ligger utenpå rotbarken. Erikoid mykorrhiza er spesialtilpasset sur jord med mye organisk materiale som polyfenoler, lite nitrogen og fosfor, og ofte med oppløst aluminium og tungmetall. Detoksifikasjon er kanskje like viktig som nitrogenopptak ved ericoid mykorrhiza.

Orkidémykorrhiza finnes hosorkideer. Orkideene har små frø med lite opplagsnæring og er avhengig av mykorrhiza for å kunne etablere seg. Her er næringsutvekslingen mest i favør av orkideene fordi bådekarbohydrater (sukkerarter) ogmineralnæring går fra sopp til plante. Noen orkideer manglerklorofyll og er helt avhengige av hva soppene kan skaffe.