De førstemoderne olympiske lekene ble avholdt iAthen i 1896. IStorbritannia ble ulike nasjonale arrangementer kalt olympiske leker alt fra 1600-tallet. ITyskland ble det også fremkastet tanker om å gjenopplivede antikke lekene, blant annet av gymnastikkpionerenJohann C. F. Guts Muths sist på 1700-tallet og av arkeologen Ernst Curtius i en forelesningsserie i 1852. Dette inspirerte grekeren Evangelis Zappas til å arrangere nasjonale panhellenske leker i perioden 1859–1889. Curtius ledet senere utgravninger iOlympia.

De moderne olympiske leker ble skapt etter initiativ av franskmannenPierre de Coubertin. Han tok initiativ til en internasjonal kongress i Paris i 1894 med utsendinger fra flere land, hvor man besluttet å arrangere olympiske leker etter antikkens mønster iAthen i 1896.

OL skulle deretter arrangeres hvert fjerde år, som første året i, og feiringen av, en «olympiade» – en fireårs periode, slik de gamle grekere brukte begrepet. Samtidig bleDen internasjonale olympiske komité (IOC) stiftet med 14 medlemmer. Den skulle lede en olympisk bevegelse uavhengig av nasjonale og økonomiske interesser, selv velge sine medlemmer, samt bestemme program, tid og vertsby for lekene og overvåke at deltagerne var amatører.

Nasjoner som sluttet seg til den olympiske bevegelse, opprettet etter hvert nasjonale olympiske komiteer underlagt IOCs regler, blant annetNorges Olympiske Komité i 1905.

For å gjennomføre OL i Athen i 1896, måtte arrangørene ha økonomisk hjelp av Georgios Averof, en gresk forretningsmann bosatt iEgypt. Det deltok 245 utøvere fra 14 land, som konkurrerte i 43 øvelser innenfriidrett,turn,svømming,sykling,bryting,fekting,vektløfting,skyting ogtennis.

Publikumsinteressen var stor, og Athens olympiastadion, med plass for 70 000 tilskuere, var nesten fullsatt alle de ti dagene lekene varte.

De neste OL fulgte i 1900 (Paris) og i 1904 (St. Louis, USA), offisielt benevnt som lekene til henholdsvis den andre og tredje olympiade i moderne tid. Begge kom noe i skyggen av samtidigeverdensutstillinger i byene med hensyn til publikumsinteresse og organisering av konkurransene, som var spredt over et langt tidsrom. I ettertid har det vært vanskelig å klargjøre hvor mange og hvilke konkurranser som var olympiske, og hvor mange som egentlig deltok.

I 1906 ble det arrangert jubileumsleker i Athen. Disse er ikke godkjent som offisielle olympiske leker av IOC og går ikke inn i nummereringen, men regnes likevel med i de fleste olympiske statistikker og oversikter. De fjerde olympiske leker ble holdt i 1908 (London), og siden er intervallene på fire år beholdt. På grunn av verdenskrigene ble OL avlyst i 1916, 1940 og 1944, men de innstilte lekene går inn i nummereringen.

I 2021 ble sommer-OL for første gang arrangert i oddetallsår, da lekene i Tokyo i 2020 ble utsatt ett år på grunn av koronavirus-pandemien som preget verden.

Deparalympiske lekene for utøvere medfunksjonsnedsettelser holdes rett etter de olympiske lekene. De vokste fram etterandre verdenskrig som et idrettstilbud for krigsinvalide og har gradvis blitt et større og mer inkluderende arrangement. I 1960 fikk andre enn krigsskadde være med. Fra 1988 ble betegnelsen Paralympics fast.

• Les mer:paralympiske leker

I perioden 1912–1948 ble det utdelt medaljer innen ulike kunstformer i forbindelse med sommerlekene, i alt 45 gull-, 53 sølv- og 49 bronsemedaljer i arkitektur, skulptur, malekunst, litteratur og musikk. Disse er senere ikke regnet av IOC som offisielle OL-øvelser. Nordmannen Holger Sinding-Larsen ble tildelt sølvmedalje for byplanlegging i 1920. Også senere er det lagt vekt på kulturarrangementer i forbindelse med lekene.

• olympiske leker
• vertsbyer for sommerlekene
• idretter i sommerlekene
• norske medaljer i sommerlekene
• norske gullmedaljevinnere i sommerlekene
• mestvinnende utøvere i sommerlekene