Kroppen er sylindrisk og dekket av glatteskjell. Buksidens skjell er noe større enn skjellene på ryggsiden. Hodet er avrundet, relativt smalt i forhold til den kraftige kroppen og gjerne tilspisset. Svært kort hale, som hos mange arter ender i et karakteristisk skjold med piggete skjell. Beina i hodeskallen er mer solid sammenvokst enn hos andre slanger, som en tilpasning til et gravende levevis, der hodet er graveredskap. Mange arter har iøynefallende tegninger i oransje, rødt og gult på buksiden, mens andre er skinnende svarte. De fleste er 20–60 centimeter lange, og de er ikke over 75 centimeter.

Skjoldhalene finnes bare i India og på Sri Lanka, i fuktige områder i fjellstrøk. I WesternGhats sør i India er utbredelsen splittet opp på hver sin lokalevulkan i en kjede av vulkaner langs vestkysten. Hver vulkan har utviklet sin egen art. Derfor blir skjoldhalene omtalt som slangeverdenens svar pådarwinfinker, et godt eksempel påartsdannelse ved geografisk isolasjon, såkaltadaptiv radiasjon. Skjoldhalene graver et nettverk av ganger under bakken i regntiden. Disse gangene kan strekke seg inntil to meter under overflaten. Slangene kommer helst opp på overflaten i regnvær.

Skjoldhalene er rolige og lite aggressive. Ved håndtering vil de ikke bite, men ruller seg gjerne sammen til en ball, som de skjuler hodet under. Hvis de løftes opp, kveiler de seg ofte rundt fingrene og forblir lenge i denne posisjonen. Når de angripes av etrovdyr, kan de ofte rulle seg over på ryggen og vise fram den fargerike buksiden som skremsel.

Den solide skallen gjør at skjoldhalene ikke kan gape høyt, og føden består derfor i hovedsak avvirvelløse dyr, spesielt meitemark (80-90%). I tillegg spises noelarver ogtermitter.

Paringen foregår i regntiden, og 3–9 unger fødes levende.

• Dyreliv i India
• Plante- og dyreliv på Sri Lanka