Denne metoden var ikke nøyaktig nok for dagens krav rundt 1980, og man gikk over til å bestemme saltholdigheten ved å måle havvannets elektriske ledningsevne, ettersom denne er direkte avhengig av den oppløste mengde salter i ioneform. Saltholdigheten målt på denne måten fikk benevningen psu (av eng.practical salinity unit), og enhetene psu og promille brukes ofte om hverandre. Praktisk saltholdighet er ikke eksakt lik masseandelen av salt i havvann ettersom den er beregnet ut ifra en måling av havvannets elektriske ledningsevne.

I 2010 ble det innført en ny benevning av saltholdighet, kalt absolutt saltholdighet, med enhet g/kg. For å skille mellom praktisk saltholdighet og absolutt saltholdighet bruker man symbolene S_P og S_A. Absolutt saltholdighet S_A angir den eksakte masseandelen av saltet. Standard havvann har en praktisk saltholdighet på S_P = 35,00 psu. Dette svarer til en absolutt saltholdighet på S_A = 35,17 g/kg.

Havvannets sammensetning er ikke eksakt konstant. Det er geografiske variasjoner i næringssalter og andre stoffer som ikke påvirker den elektriske ledningsevnen. Derfor vil absolutt saltholdighet ikke bare være bestemt av ledningsevnen til havvannet, men også være bestemt av en liten justering etter hvor i havet vannprøven er tatt. Man holder på med å kartlegge denne justeringen. På åpent hav kommer justeringen opp mot 0,02 g/kg og i kystområder opp mot 0,09 g/kg. Justeringen kan få stor betydning for tetthetsforskjeller fra sted til sted, og dermed for korrekt beregning avgeostrofiske havstrømmer.

I motsetning til praktisk saltholdighet er absolutt saltholdighet entermodynamisk konsistent størrelse når den inngår i beregning av tetthet og varmekapasitet, og videre i beregninger avindre energi,entalpi ogentropi.

• vann
• hav
• ferskvann