En sakkyndig er en person med grundig kjennskap til et emne. Både i sivile saker og i straffesaker kan retten oppnevne sakkyndige. Det oppnevnes én sakkyndig med mindreretten finner at saken krever to eller flere. Før sakkyndige oppnevnes, skal retten så vidt mulig gi partene anledning til å uttale seg. Sakkyndige har rett til godtgjøring (lov av 21. juli 1916 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v.). Nærmere regler om sakkyndige er gitt i straffeprosessloven av 22. mai 1981 for straffesaker og i tvisteloven av 17. juni 2005 for sivile saker.

Sakkyndige som er oppnevnt avdomstolene, kan innkalles til å forklare seg muntlig. De avhøres da somvitner, men har adgang til å være til stede under hele rettsforhandlingen.

I sivile saker kan retten oppnevne sakkyndig etter begjæring fra en part eller av eget tiltak ettertvisteloven § 21-3 annet ledd når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. De sakkyndige avgir en skriftlig erklæring hvis ikke retten har bestemt noe annet. En part kan føre vitner som sakkyndigbevis. Kongen har myndighet til å opprette utvalg av sakkyndige for bestemte sakstyper og utvalg for å evaluere sakkyndigerklæringer på bestemte fagfelt, men denne myndigheten er til nå (2016) ikke benyttet.

I straffesaker kan påtalemyndigheten søke bistand hos sakkyndige til bruk for etterforskningen. Til bruk under selve rettssaken kan retten oppnevne sakkyndige. Kongen kan oppnevne faste sakkyndige til å gjøre tjeneste for visse arter av spørsmål. Et eksempel på dette erRettsmedisinsk kommisjon. De sakkyndige i straffesaker avgir som hovedregel skriftlig forklaring, men kan også innkalles for å forklare seg muntlig.

Sakkyndige uttalelser vedrørende medisinsk behandling tillegges i praksis stor vekt når avgjørelser treffes. Enpasient har full adgang til selv også å gjøre bruk av egne sakkyndige til å avgi uttalelser.