HosKarl Marx (1818-1883) viste begrepet reifikasjon til hvordankapitalismen omformer mennesker til abstrakt arbeidskraft (fremmedgjøring) og varer til autonome objekter uavhengig av deres produksjonssammenhenger (varefetisjisme). Reifikasjon forstås her som «reell abstraksjon», altså som et faktisk eksisterende sosialt forhold i kapitalismen, noe som ifølge Marx skyldtes at det kapitalistiske profittjaget fikk forrang foran menneskets selvutfoldelse.

Skjønt termen «reifikasjon» forekommer i Marx' tekster, benyttet han i langt større grad de nærliggende begrepene fremmedgjøring og varefetisjisme. Det var først den ungarske marxistenGeorg Lukács (1885-1971) som i sin bokHistorie og klassebevissthet fra 1923 gjorde reifikasjonsbegrepet til en sentral bestanddel og debatt i den marxistiske teoritradisjonen. Lukács argumenterte for at kapitalismen ikke kunne fungere som sosioøkonomisk system med mindre den produserte og vedlikeholdt tingliggjorte relasjoner med tanke på menneskets forhold til seg selv, til andre og til verden.

Lukács ble fulgt av andre marxistiske tenkere i vektleggingen av reifikasjonsbegrepet, blant andreLucien Goldmann (1913-1970),Theodor Adorno (1903-1969) ogMax Horkheimer (1895-1973). Andre har kritisert den ensrettende effekten dette har hatt på den marxistiske kapitalismekritikken, da alt skulle handle om tingliggjørende relasjoner. En slik kritikk har blitt utviklet blant andre avLouis Althusser (1918-1990) og Axel Honneth (1949).