Tradisjonelt males dekor ved hjelp av et horn fylt med oppslammet hvitbrennende pipeleire, som også kan dekke hele gjenstanden. Dekorasjonen utføres ved at pottemakeren risser den gjennom et gulhvitt pipeleirbelegg, slik at den fremtrer som en rødbrun tegning. Ofte forekommer detaljer i grønt og gult ved farging avpipeleire ellerglasur med henholdsviskobberoksid ogantimon, likeledes rødt og brunt ved blandinger med pipeleire og vanligblåleire. Det sees også gjenstander dekket helt med grønt eller vanligere med svart, ved blanding med brunstein.

Pottemakerfaget var nesten ukjent i Norge til omtrent 1700, men var utbredt i de neste 200 årene, også utenfor byene, av og til i forbindelse medteglverk. Utbredelsen var meget ujevn, idet man stort sett var avhengige av lokale leirforekomster, slik man fant i for eksempel Mjøsbygdene,Rogaland ogTrøndelag. Den såkalte trønderkeramikken representerer en lang, sammenhengende tradisjon. En del keramikere utøver fremdeles sin kunst etter pottemakerens metoder. Mange som arbeider i andre keramiske teknikker, kaller seg for pottemakere.

Pottemakerfaget er et lærefag, og opplæringen i faget skjer normalt ved ett år i videregående skole og tre år i lære i bedrift. Skoledelen består av et videregående trinn 1-kurs i design og håndverk og tilleggsteori som skal tilbys under læretiden i bedrift. Opplæringen avsluttes med enfagprøve.

• keramikk

• Opstad, Lauritz:Norsk pottemakeri 1600-1900, 1990, isbn 82-521-3507-2