Polypropylen er etpolyolefin (en typehydrokarbon) medkjemisk formel (–CH₂–CH(CH₃)–)_n. Det kan ha forskjellige strukturer: enisotaktisk, en syndiotaktisk og de ataktiske (sepolymerer).

Den isotaktiske er den praktisk og industrielt viktige polymeren. Den er relativt hard,tettheten er 0,90 g/cm³, og den er noe blakket på grunn av at den er delviskrystallinsk. Den ligner hardpolyetylen, men er sterkere, har liten tendens til å sprekke og kan brukes ved høyere temperatur (opptil 140 °C). Smeltetemperaturen er ca. 170 °C.

I motsetning til polyetylen blir imidlertid polypropylen noe sprøtt allerede ved –10 °C, men dette kan bedres ved å kopolymerisere propylenet med littetylen, eller ved innblanding av litt etylen-propylen-gummi. Stivheten og styrken økes ytterligere ved bruk av glassfibrer som forsterkende fyllstoff. Den rene polymeren er ikke spesielt aldringsbestandig og må tilsettesantioksidanter og ultrafiolettabsorberende stoffer, samt litt sot hvis platen er til utendørs bruk. Den er uløselig ved vanlig temperatur og meget bestandig mot de fleste kjemikalier som ikke virkeroksiderende.

Polypropylen er billig og lett å bearbeide etter vanlige metoder fortermoplaster. Det blir brukt til mange formål: bilkomponenter, husholdningsartikler, gulvbelegg og emballasje, hospitalutstyr (steriliserbart), emballasjefolier, tekstilfibrer (sepolypropylenfibrer), monofilamenter til filterduk, tauverk (som flyter på vann), rør og flasker.

En termoplastiskelastomer blir fremstilt ved å blande polypropylen irågummi. Klorert polypropylen blir brukt som bindemiddel i visse korrosjonshindrende malinger.

Polymerisasjonen av propylen til en praktisk brukbar polypropylen lyktes først 1953, da italienerenGiulio Natta fant egnede katalysatorer for dette (seZiegler-Natta-katalysatorer). Den industrielle produksjonen startet i Italia 1957, og nå foregår den i en rekke industriland.

Verdensproduksjonen av polypropylen er rundt 60 mill. tonn/år, og den utgjør en stor andel av den total produksjonen av plast i verden.

• plast