Navnet pipil kan være avledet både avpipiltzin ogpipiltoton som kan bety henholdsvis ‘kongelig’ og ‘barn’. Språketnawat, som pipilene taler, tilhører språkfamiliennahua (elleruto-aztekisk) som også omfatteraztekisk. Muligens benyttet pipilene dette navnet om seg selv for å markere sin høye byrd. Deretter ble navnet benyttet av de meksikanske leiesoldatene som hjalp spanjolene med erobringen. De oppfattet pipilenes språk som en barnslig variant av deres eget språk.

Pipilene har sin opprinnelse i en ekspansjon eller folkevandring sørover av nahua-talende grupper fra det sentrale Mexico. Man tror det har vært flere slike folkevandringer. Den siste, som fant sted rundt år 900, settes gjerne i forbindelse med konsolideringen av ettoltekisk imperium i perioden 900–1200.

Liksom hos sine nabofolk iMesoamerika i postklassisk tid (900–1520) var mye av pipilenes selvforståelse knyttet til legender om de toltekiske heltekongene eller krigergudene Topiltzin og Quetzalcoatl. Med slike figurer blant forfedrene kunne et dynasti legitimere erobringer og imperiebygging. For eksempel er den siste delen avk’iche’-mayaenes hellige bokPopol Wuj en fortelling om hvordan deres ledende familier kom fra toltekernes hovedstadTula (Tollan) og erobret det vestre høylandet iGuatemala.

Med en tilsvarende kongsideologi kom en eller flere grupper av nahua-talende nybyggere til det som i dag er kjernelandet i El Salvador rundt år 1000. Tradisjonen sier at Kuskatán by ble grunnlagt i 1054. På 1200-tallet vokste det fram en mermonarkisk styreform. På 1400-tallet sluttet de ledende dynastiene i byene Kuskatán, Izalco, Nonualco og Cojutepeque seg sammen. Fra da av var pipilene den ledende makt i området.

Ved siden av effektiv organisasjon var grunnlaget for pipilenes makt produksjon av og handel medkakao ogindigo. Pipilene lå i stadige kriger medkaqchikel-mayaene i Guatemala om kontrollen med handelen med aztekerne i Mexico. Dette var situasjonen da conquistadorenPedro de Alvarado kom til El Salvador. Alliert med kaqchikelene og fulgt av sine faste leiesoldater fraTlaxcala i Mexico slo han pipil-kongen Atlacatl ved grensebyenAcajutla 6. juni 1524. Han tapte imidlertid det neste slaget straks utenfor Kuskatán elleve dager senere. Det skulle ta spanjolene fire år å få kontroll med området. Da var også cirka halvparten av folket døde av en koppeepidemi som hadde kommet fra Mexico i 1520.

Samfunnet var delt i fire stender. Øverst sto adelen (pipiltin). Fra deres rekker kom foruten de kongelige også prester og offiserer. Dernest kom handelsstanden (pochteca), det vil si familiene som driftet utenrikshandelen. Så fulgte «jordens hender» (macehual) som omfattet bønder og alle slags håndverkere. Nederst sto slavene.

Grunnenheten var familien, i form av enpatrilineærklan. En adelig klan rådet over en rekke mindre klaner og deres arbeidskraft. Kuskatan skal ha bestått av 74 hierarkisk ordnede klaner, inkludert klaner som besto av erobrede nabofolk. Begrepet for klan,kalpul, kan vise til både ‘gods medleilendinger’ og ‘landsby med høvding’. Det kan ha vært store forskjeller i levekår og frihet for dem som stelte kakaoplantasjene til de kongelige og folk i fjernere bosetninger som kunne nøye seg med å betale en årlig tributt til kongen.

Det var ikke noe absolutt sammenfall mellom språk, etnisitet (avstamning) og politisk tilhørighet i Mesoamerika. Kuskatan-kongene hersket over flerekalpul hvor befolkningen kunne ha andre språk, spesielt pokomam-maya, xinca oglenca. Tilsvarende fantes det flere pipil-grupper utenfor Kuskatan, spesielt i det nåværendeHonduras.

Pipilenes religion var svært like den aztekiske. Vi finner fruktbarhetsgudinnen Xipe Totek og regnguden Tlaloc. Vi finner kulturhelter som Tipiltzin og Quetzalcóatl som også kunne personifisere slektslinjer eller særlige aktiviteter som handel. Alle skulle ha sine offer. Varianten av den mesoamerikanske kalenderen som pipilene fulgte var nesten identisk med den aztekiske. Den besto av «den hellige kalenderen» på 260 dager (nawat:tonalpohualli; maya:tzolkin) og solåret på 365 dager. Hvert 52. år faller startdatoene til de to kalenderne sammen. Da ble alle rikets ildsteder slokket og en ny ild tent av kongen.

Det var prestene som holdt rede på maktenes innflytelse og hvilke ofre som måtte foretas på bestemte dager. Liksom aztekerne hadde man også en billedskrift, men ingen av pipilenes bøker har overlevd.

Pipilenes to største byer Kuskatan og Izalco kan ha hatt rundt 10 000 beboere og man antar at hele konføderasjonen kan ha hatt rundt 200 000 innbyggere i 1520. Også med hensyn til byggekunst, håndverk og sofistikerte jordbruksteknikker var pipilstatene likså komplekse som sine naboer i Guatemala og Mexico. Imidlertid har svært lite av den førkolumbiske monumentalarkitekturen overlevd i det svært tettbygde og jordskjelvutsatte El Salvador.

Som selvstendige samfunn forsvant Kuskatan og de andre pipil-statene med den spanske erobringen. I noen tilfeller kunne adelige familier fortsatt nyte en viss anseelse i kolonisamfunnet, men de aller fleste måtte friste tilværelsen som arbeidspliktige på spanskeide gods.

I løpet av kolonitiden gikk pipil-kulturen i stor grad opp i en alminnelig småbondekultur av mestiser, men så sent som ved den siste spanske folketellingen i 1798 identifiserte 51,6 prosent av salvadoranerne seg som ‘indianere’ (indios). Mestisiseringen skjøt definitivt fart etter to større opprør i 1833 og 1932. De var begge ledet av pipiler fra gamle adelsslekter (Anastasio Aquino fra Nonualco, i 1833 og Feliciano Ama fra Izalco, i 1932) og ble begge svært brutalt slått ned. Fra da av og til rundt 1980 var det forbundet med fare å vise tegn til urfolksidentitet.

Ved folketellingen i 2015 var prosenten ‘urfolk’ (indígenas) bare 1,0. 11 100 personer identifiserte seg som pipiler, mens neppe mer enn 500 (i Izalco) bruker språket. På den annen side lever kulturen videre i form av sterke folkloristiske tradisjoner i landsbyer som Izalco og Panchimalco.

• urfolk
• El Salvador
• amerikanske urfolk