Iranernes eldste skriftlige minnesmerker erakemenide-kongenes innskrifter (500–300-tallet fvt.). De er skrevet i en modifisertkileskrift og består av kongeligeproklamasjoner. Språket er gammelpersisk, basert på dialekten iFârs i det sørvestligeIran. Den største og mest kjente erBehistun-innskriften, hvorDareios 1 (522–486 fvt.) beretter om sin kamp for å vinne tronen. De tekstene som er samlet iAvesta, zarathustrismens (seZarathustra) hellige skrift, er likevel til dels eldre enn innskriftene, men den skriftlige overleveringen er framiddelalderen, basert på en muntlig tradisjon som var blitt bevart ned gjennom århundrene. En sentral plass har herGatha-ene,liturgiskehymner som tilskrives profeten Zarathustra. I de såkalteYasht-ene finner vi gjenklang av østiranernes rike episke og mytologiske diktning, som for en stor del kan føres tilbake til det ariske fellesskap og endog tilindoeuropeisk tid. Noen vestiransk diktning er ikke overlevert fraoldtiden, men vi har indirekte vitnesbyrd om den blant annet i armensk diktning (seArmenias litteratur), hvor iranske motiver tidlig ble lånt.

Av tekster fra partisk (arsakidisk) tid er lite overlevert (separtere). Derimot har vi betydelige epigrafiske tekster fra sasanidisk både påpartisk og mellompersisk i arameisk skrift, foruten pågresk ogarameisk. På mellompersisk (pahlavi) har vi en rik religiøs zarathustrisk litteratur, for det meste fra sasanidisk og tidlig islamsk tid. Den består av både kommentarer til og oversettelser avAvesta og av selvstendige teologiske verker. Blant disse kan nevnesDenkard, en teologiskencyklopedi,Bundaheshn (Urskapelsen), en zarathustriskkosmogoni ogkosmologi, ogArda Viraz Namag, en skildring av en himmel- og helvetesfart, trolig gjennom mellomledd forbildet forDante AlighierisDivina Commedia.

Vår kjennskap til den verdslige pahlavi-litteraturen er ufullkommen. Overlevert erKârnâmag i Ardashir i Pâpakân (Krøniken om Ardhakhsher, sønn av Pâpak), en historisk roman om den første sasanidekongen. Gamle iranske heltesagn er berettet iKhvadâinâmag (Kongeboken), som oppstod mot slutten av sasanidetiden. Den er nå tapt, men ligger, med mellomledd, til grunn forFirdausis (Ferdousis)Shâhnâme. Både på mellompersisk og partisk har vi omfattende rester avmanikeisk litteratur, blant annet hymner.Gresk ogindisk litteratur ble også oversatt tilpahlavi, og flere gammelindiske verker fant veien til Vesten via oversettelser til pahlavi.

Litteraturen fra de første århundrene etter den islamske erobringen er for det meste påarabisk. Zarathustrisk litteratur ble likevel fortsatt skrevet på pahlavi. Etter hvert vokste det frem et eget iransk litteraturspråk, nypersisk, i arabisk skrift og med mange arabiske lånord, som utviklet seg til å bli Vest-Asias viktigste litteraturspråk.

Etter den arabiske erobringen avPersia i perioden 636–651 vararabisk gjennom flere hundre år administrasjons- og skriftspråk i Iran, og flere av den arabiske litteraturens store navn er etniske persere, for eksempelSibawayhi (død i 793),Abu Raihan al-Biruni ogAvicenna. Men etter den gradvise svekkelsen avkalifenes makt og oppkomsten av uavhengige persiske fyrstedømmer begynte persene fra slutten av 800-tallet på ny å skrive påmorsmålet sitt.

Med FerdousisShâhnâme, som ble avsluttet i 1010, ble det innledet en 500-års litterær blomstringsperiode med få sidestykker i verdenslitteraturen. Etter hvert spredte denne litterære høykulturen seg til hele detmuslimske Østen, ogpersisk ble dannelses- og litteraturspråket i en iransk kulturkrets som strakte seg fraBalkan tilBengal.

Flere av de største persiske dikterne levde og virket utenfor Iran:Jalal al-Din al- Rumi iTyrkia, Nezâmi iKaukasus, Amir Khosrau (1253–1325) ogMuhammad Iqbal iIndia. Denne litterære tradisjonen er fortsatt levende i Iran,Tadsjikistan ogAfghanistan, og språket har endret seg forbausende lite siden Ferdousis tid. HansShâhnâme er (i originalversjonen) fortsatt populær lesning i dagens Iran.

Den nypersiske litteraturen inndeles gjerne i fem stilperioder:

1. Den khorasanske stil, rundt 900–1200
2. Den irakske stil, rundt 1200–1500
3. Den indiske stil, rundt 1500–1750
4. Den ny-khorasanske stil (bâzgasht), rundt 1750–1900
5. Den moderne periode, fra 1900

Den khorasanske stilen, rundt 900–1200, har navn etter Khorasan (Nordøst-Iran og de tilstøtende deler avSentral-Asia og Afghanistan), der den oppstod, og der den arabiske innflytelsen var minst. Karakteristisk for denne perioden ersekulært innhold og en relativt enkel stil. Det første store navnet erAbu Abdullah Jafar Rudaki, som er blitt kåret til Tadsjikistans nasjonalpoet. Han går for å være «den persiske diktnings far», men den som virkelig fortjener denne betegnelsen, erFerdousi, som i sitteposShâhnâme (Kongeboken) gjennom 60 000 vers med feiende rytme og klingenderim forteller Irans historie fra verdens skapelse til den sisteSasanidekeisers død i 751. Med dette verket skapte han ikke bare verdenslitteratur, men reddet samtidig Irans førislamskemyte- og historietradisjon fra å bli glemt og gjengav iranerne deres nasjonale identitet. Har var seg sin misjon bevisst, som det fremgår av følgende vers fraShâhnâme:

«Veldig har jeg strevet gjennom disse tretti år

Og med dette verk kalt det persiske språk tilbake til livet.»

Middelpersisk kulturtradisjon ligger også til grunn for Fakhr od-din Gorgânisromantiske eposVis og Ramin fra rundt 1050. (Sannsynligvis stammer de europeiske fortellingene omTristan og Isolde i siste instans fra samme middelpersiske kilde.) Elyas Nezâmi (1141–1209) fra Gandje iAserbajdsjan er mesteren innen det psykologisk-romantiskeeposet. Hans femversromaner ble mønster for tallrike etterligninger i Iran, India, Sentral-Asia ogTyrkia og er oversatt til alle europeiske hovedspråk. Disse tre dikterne benyttet mathnavi-formen: fortellende dikt i parvis rimede vers.

Qasida-formen, lange dikt i monorim med en lyrisk innledning (ofte med erotisk innhold), etterfulgt avpanegyrisk lovprisning av dikterensmesen, ble utviklet av til perfeksjon avRudaki, Abolhasan Farrokhi (død i 1038), Abonnajm Manuchehri (død rundt 1040) og Ouhad od-din Anvari (død i 1170). Fra denne perioden stammer også de ekte delene avOmar KhayyamsRubaiyat.

Etter hvert flyttet det litterære tyngdepunktet seg vestover til Erâq-e Ajam, 'Persisk Irak' (Irak betegnet imiddelalderen et område som strakte seg fraBagdad til Esfahân.) Det som preger perioden, er fremkomsten av en riksufi-litteratur samt utviklingen avghazal-formen, det korte lyriske dikt med tvetydig, mystisk-erotisk innhold. I den lyrisk-erotiske innledningen til qasida-en som de khorasanske diktere hadde utviklet, fant sufiene et velegnet instrument til å uttrykke sjelens kjærlighet til, og lengsel etter, Gud. Den ble frigjort fra sitt panegyriske vedheng og har siden vært den mest populære persiske diktformen. Den første store sufidikteren var den meget produktive Farid ud-din Attâr (død rundt 1220), som foruten en sværdivân (ghazal-samling) skrev flere mathnavi-dikt, deriblantManteq ot-teir ('Fuglespråk'), den verdensberømteallegorien om fuglene som drar ut for å finne sin konge.

Den største av alle sufidikterne var Jalâl od-din Rumi (1207–1273), hvis storemathnavi-e ma'navi (Det åndelige mathnavi) er kjent som «sufienes bibel».Sheikh Mosharref od-din Sa'di kan kalles den persiske litteraturensCicero. Han ansees å ha skrevet det fornemste persisk, og hansRosenhagen(originalitttelGolestān, norsk oversettelse i 2006), livsklokeprosafortellinger med innflettede vers, er gjennom århundrer blitt brukt som skolebok. Både Rumi og Sa'di dyrket ghazal-formen, men ghazalens ubestridte mester erShams od-Din Hâfez hvis dikt allerede i hans levetid ble berømt over hele den iranske kulturkretsen, og som med god grunn er iranernes høyest elskede dikter. Det finnes nesten ikke en situasjon i livet som ikke lar seg beskrive slående med et riktig valgt sitat fra hansdivan. Den siste store representanten for den irakske stil er den meget produktive og allsidige Abd ur-rahman Jami (1414–1492).

Sjiamuslimene hadde før 1500 kun utgjort et lite mindretall i Iran, men i 1501 kom det shiamuslimskeSafavidedynastiet til makten i Iran, ogsunnimajoriteten ble tvangsomvendt til sjiaislam. Dermed endret grensen mellom Iran og nabolandene seg fra å være en politisk til å bli enideologisk grense, og den iranske kulturkretsen opphørte å eksistere som en kulturell enhet, selv om persisk i noen hundre år bevarte sin status som hele områdets kulturspråk. Størsteparten av de iranske forfatterne og dikterne flyktet fra den religiøse ensrettingen i Iran til de muslimske hoffene i India, der det utviklet seg en overlesset stil karakterisert av subtile og spissfindige ordspill, mens litteraturen i selve Iran stagnerte.

Fremtredende representanter for den indiske stil er Mohammad 'Orfi (1556–1591) og Mohammad Sâ'eb (1601/1602–1677). Begge var iranere som utvandret til India, og begge ble berømte i India, Sentral-Asia og Tyrkia, mens de er forblitt temmelig ukjente i sitt sjiamuslimske fedreland. Den mest berømte representanten for den indiske stil er likevel inderen Abd ol-qâder Bidel (indisk uttaleBedil, 1644–1721), hvis uhyre omfangsrike filosofiske dikt (147 000 vers) ble særlig populære iTadsjikistan ogAfghanistan, der det fortsatt finnes grupper som dyrker dem i ukentlige forsamlinger,bedilxwenânî, der diktene resiteres og diskuteres. I Iran er Bidel så godt som ukjent.

I annen halvdel av 1700-tallet oppstod det i Esfahân en litterær bevegelse som forkastet den kunstlede indiske stil og ønsket å vende tilbake til en uspolert khorasansk stil. Det fineste diktet i denne ny-khorasanske stil er utvilsomtTarji'band av Ahmad Hâtef (død i 1803), som i færre enn 100 vers med lysende klarhet gir osskvintessensen av sufienes mystiske budskap. Den betydeligste «ny-khorasaner» og 1800-tallets betydeligste persiske dikter er Habibollâh Qâ'âni (1808–1854), som er blitt kalt IransVoltaire. Han brakte qasida-diktningen til et nytt høydepunkt. HansKetâb-e parishân er modellert etter Sa'disRosenhagen, men viser samtidig hans kjennskap tilengelsk ogfransk litteratur.

Den persiske klassiske diktning er enestående i verdenslitteraturen. Diktene i denne litteraturen kan ikke leses isolert, men inngår som deler i en stor bygning som hver enkelt dikter har vært med på å bygge, så å si ett stortGesamtkunstwerk som kulminerer i Hâfez'Divân. Qasida-formen bygger på arabiske forbilder, men ellers er denne diktningen helt original. Den ble dyrket og etterlignet overalt i den iranske kulturkretsen, og bådeurdu-litteraturen i Sør-Asia og denosmanske litteraturen i Tyrkia kan beskrives som fortsettelser av de persiske litterære tradisjonene. Også i Vesten har den persiske diktningen satt spor etter seg, medJohann Wolfgang von GoethesWest-östlicher Divan iTyskland,Edward FitzGeraldsRubaiyat iStorbritannia,Heinrich Julius Manfred Alexander SeippelsSjønna på Elbursfjell iNorge og Coleman Barks'Rumi iUSA.

Den moderne perioden karakteriseres først og fremst ved atprosalitteraturen er blitt viktigere ennpoesien. Frem til 1900-tallets begynnelse hadde prosalitteraturen stått i skyggen av poesien. I de første århundrer foretrakk man dessuten å benytte arabisk til prosalitteratur, selv om mektig persisk prosa fantes allerede i Ghaznavidekrøniken til Abolfazl Beihaqi (død i 1077). Fra omkring 1200 begynte det likevel å vokse frem en betydelig prosalitteratur på persisk, som etter hvert mer eller mindre fortrengte arabisk i de fleste litterære sjangere (unntattteologien). Særlig ble historieskrivningen dyrket, men vi møter ogsåskjønnlitterære verker (fabler,eventyrsamlinger, ridderromaner), visdomsbøker («fyrstespeil»),memoarer,biografier og vitenskapelig og filosofisk-religiøs litteratur.

Irans førsteboktrykkeri ble etablert så sent som i 1812, og det varte nesten 100 år før moderneromaner ognoveller av litterær verdi begynte å se dagens lys. NovellesamlingenYek-i bud, yek-i nabud (Det var engang) avMohammad Ali Jamâlzâde betegner det moderne gjennombruddet i persisk litteratur. Den best kjente 1900-tallsforfatteren erSâdeq Hedâyat, kalt IransFranz Kafka, hvis hovedverkDen blinde ugle (1937) også er oversatt til norsk. Fremtredende skjønnlitterære prosaister er Ali Mohammad Afghani (født 1925), Bozorg Alavi (1904–1997),Samad Behrangi, Sâdeq Chubak (1916–1998), Simin Dâneshvar (1921-2012), Mahmud Doulatâbâdi (født 1940), Mohammad Hejâzi (1901–1974) og Shahrnush Pârsipur (født 1946).

FeministpoetenForugh Farrokhzâd ogSohrâb Sepehri, hvis dikt uttrykker etpanteistisk og økologisk livssyn, er begge oversatt til en lang rekke språk, deriblant også til norsk.

Denislamske revolusjon i Iran i 1979 utviser mange paralleller tilsafavidenes maktovertakelse i 1501. Et stort antall intellektuelle emigrerte. Andre ble henrettet eller torturert i hjel i fengslene, slik som den fremtredendeessayisten og litteraturhistorikeren Ali Dashti (1896–1984). Likevel ser det ikke ut til at den islamske revolusjonen har ført til litterær stagnasjon. Undertiden trives litteratur best under trykk, og siden 1979 har det trass isensur og undertrykkelse vært en spennende litterær aktivitet og utvikling i Iran.

• arabisk litteratur
• Tadsjikistans litteratur
• Tyrkias litteratur
• Iraks litteratur
• Afghanistans litteratur
• Indias litteratur