På den nordlige halvkule er passaten best utviklet over de østlige deler av Atlanterhavet og Stillehavet, der den begynner som nord-nordøstlig vind med gradvis dreining til øst-nordøst lenger vest og nærmere ekvator. I januar dekker passaten mesteparten av beltet fra cirka 0° til cirka 30° nordlig bredde, i juli fra cirka 10° til cirka 35° nordlig bredde.

Passaten på den sørlige halvkule viser tilsvarende trekk, og blåser fra sør-sørøst og dreier øst-sørøst lenger nord og vest. Sørøstpassaten dekker større deler av verdenshavene, idet den er velutviklet også over Indiske hav. I juli går sørøstpassaten noe over ekvator og gjør seg gjeldende til 5°–10° nordlig bredde. I januar finnes den nordlige begrensningen nær ekvator, unntatt i Indiske hav, der den ligger omkring 10° sørlig bredde.

Særlig på ekvatorsiden av passatbeltene opptrer det variasjoner i vindfeltet i forbindelse med trykkbølger som forflytter seg fra øst mot vest(easterly waves); i sjeldnere tilfeller utvikler det segtropisk lavtrykk eller orkaner i trykkbølgene.

Passatvindene er en fysisk konsekvens av at luften i de varmeste områdene rundt ekvator stiger opp og sprer seg nord- og sørover, for så å synke ned oversubtropene. Dette storstilte sirkulasjonsmønsteret kalles Hadley-cellen etterGeorge Hadley.

Passatvindene oppstår fra Jordens rotasjon (corioliskraften) og krumning, samt en fysisk lov som sier atdreiemomentet må konserveres når luftmassene sirkulerer nord- eller sørover i ulike høyder.

• vind
• klima