Optisk hevning er en normal erfaring ved syn gjennom vannflater (på badestranden, i badekaret), hvor ting vi griper etter nede i vannet, ligger dypere enn synsinntrykket tilsier. Når vi står i vann, virker bena forkortet, og en stav som stikkes på skrå ned i vann, virker knekket i vannflaten. Synsbildet av tingen er altså løftet oppover mot vannflaten. Jo lavere øyet står, jo høyere løftes synsbildet – når vi vasser på en langgrunne, virker derfor sjøbunnen formet som en skål omkring oss. Fenomenet skyldes lysetsbrytning og gjør seg gjeldende i alle gjennomsiktige medier, også atmosfæren; når sollyset trer inn i atmosfæren, blir det brutt slik at vi ser bildet av Solen før den geometrisk har kommet over horisonten. Se for øvrighildring.

For å forklare at tingene vanligvis virker forskjøvet normalt på den brytende flaten (løftet rett opp), må vi imidlertid også trekke inn synsfysiologiske funksjoner. Både at øynene ser to uavhengige bilder, at brytningen gir enbrennflate (kaustikk) omkring de brutte lysstrålene, og at brytningen er sterktastigmatisk, påvirker vår tolkning av avbildningen.