Grunnlaget for dagens definisjon av operette oppsto på 1850-tallet iParis, og dens «fødsel» kan fastsettes til 21. oktober 1858. Da haddeOrfeus i underverdenenavJacques Offenbach (1819–1880) premiere påTheatre des Buffes-Parisiens.Operette-historien hadde fått et referanseverk. Sammen med librettistene Hector Crémieux (1828–1893) ogLudovic Halévy (1834–1908) hadde han skapt et satirisk mesterverk.

Operettens opprinnelige særpreg var samfunnssatiren. Det nyeborgerskapet i Paris ville ta del i adelskapets privilegier, også innenkunst,musikk ogkultur. Selv om økonomien ikke lenger var et betydelig skille klassene imellom, var det fortsatt et kulturelt skille.Adelskapet var født inn i datidens kultur og var en del av det, mens det «nyrike» borgerskapet måtte lære seg dette. Og det er i spenningen mellom disse samfunnslagene at operetten oppstår og henter sine ideer. Dette avstedkommer både samfunnskritikk,satire, komikk og sentimentalitet.

Røttene til 1800-tallsoperetten kan finnes helt tilbake tilTiggeroperaen fra 1728. Den var basert påsatire og samfunnskritikk gjennom å parodiere datidens tradisjonelleopera. Her finnes grunnlaget for detJacques Offenbach (1819–1880) videreutviklet 130 år senere. Andre påvirkningkilder var italienskeopera buffa, den franskevaudeville,opéra comique og det tyskesyngespillet. Og det er i skjæringspunktet mellom disse sjangrene, særlig opéra comique og vaudeville, at Offenbach skapte 1800-tallsoperetten, hvorOrfeus i underverdenen ble sjangerens referanseverk. Offenbach fulgte opp med mange operetter, blant annetDen skjønne Helena i 1864. Han skrev også flere operaer, mest kjent erHoffmans eventyr fra 1881.

Både Offenbach ogFlorimond Hervé (1825–1892) skrev mange enaktere for sine egne teatre tidlig på 1850-tallet. Offenbachs genistrek var å åpne egetteater tilverdensutstillingen i 1855. Det gjorde at den nye sjangeren fikk en ekstra god start med publikum fra mange land. Mellom 1855 og til premieren påOrfeus i 1858 skrev Offenbach rundt 60 verker til sitt eget teater.

I 1860, bare to år etter uroppførelsen i Paris, fikk wienerne oppleveOrfeus i underverdenen. Det ble en stor suksess. Dette inspirerte komponistene iWien til å prøve seg på den nye sjangeren.Franz von Suppé (1819–1895) var den første som forsøkte å lage operetter etter wienernes smak.Den skjønne Galathea var en av hans mange bidrag, uten at det ble noen suksess. Men det varJohann Strauss den yngre (1825–1899) som fremstår som skaperen av den klassiske wieneroperetten. Han maktet å kombinere pariseroperettens ironi med wienernes valser. Med det fornyet han operettens innhold og uttrykk.

Strauss'Flaggermusen fra 1874 er et av operettehistoriens mesterverker. I motsetning til Offenbachs operetter, er Strauss' operetter sjelden samfunnkritiske, men gjennomsyres heller av livsglede og sentimentalitet, medvalser ogpolkaer fra den wienerske tradisjonen. Flere av hans operetter kunne nok ha overlevd med bedrelibretti. På tross av dette spilles bådeEn natt i Venedig (1883) ogSigøynerbaronen (1885) fremdeles i mange land.

Karl Millöckers (1842–1899) navn knyttes i dag bare til operettenTiggerstudenten fra 1882. Men i sin samtid tilhørte han ledersjiktet innen operettesjangeren. Han var utdannet fløytist, men ble en avholdtkapellmester med oppgaver blant annet iGraz,Budapest og Wien.Tiggerstudenten er en av tidenes største operettesuksesser. Urfremføringen var i Wien med stor suksess og ble fulgt opp iBerlin med over 300 forestillinger før den også gikk sin seiersgang iLondon, Paris ogNew York.

Carl Zeller (1842–1898), en statsansatt byråkrat, kan betraktes som en amatørkomponist fordi han komponerte bare på fritiden. Men medFuglehandleren fra 1891 fikk han plass blant de fremste komponistene i den klassiske wieneroperettens tradisjon. Musikkens lett strømmende melodiske linjer og enkle tonespråk gjorde ham populær. Han bidro sterkt til at operetten holdt seg levende i Wien i mange år.

Operetten mistet etter hvert fotfeste i Wien, interessen var dalende. Det var i Berlin fornyelsen skjedde etterførste verdenskrig, hvor forandringene som startet i operettens andre periode i Wien, ble videreført. Det som kjennetegner operetten i Berlin, er blant annet at den blir mer og merrevypreget. De små dramatiske innslagene som preget handlingen i wieneroperetten, ble mindre viktig. I Berlin ble de enkelte sangnumrene viktigere.

Flere av operettekomponistene fra den andre wienerperioden skrev nå for ulike scener i Berlin. Berlin ble sentrum for en fornyelse av både den klassiske musikken og underholdningsmusikken i 1920-årene. Den amerikanskejazzen fikk også innpass på kafeer og teatre og ble en stor inspirasjonskilde for mange. Berlin-operetten har innslag av showlignende trekk og innflytelse fra jazz. En ny tid hadde inntrådt, mer og mer musikk ble sendt på radio, og flere og flere hadde råd til å kjøpegrammofonplater.Stumfilmens inntreden fra rundt 1910 oglydfilmen fra rundt 1930 ble en alvorlig konkurrent ikke bare for operettesjangeren, men for hele teaterverdenen. Det førte til at flere komponister lot sine operetter omarbeide til filmoperetter.

Jean Gilbert (1879–1942) hadde sin storhetstid fra 1910 og var en av tidens mest populære komponister. Hans operetter var enkle og farsebetonte, men hadde stor publikumsappell med sensasjonspregede innslag med dansenumre ogslagerlignende melodier.Den kyske Susanne fra 1910 ble oppført iKristiania allerede året etter. OperettenFilmens dronning var et forsøk på å holde på publikum etter at stumfilmen hadde gjort sitt inntog. Gilbert lot en stumfilmstjerne være hovedperson og benyttet filminnslag i forestillingen. Operetten ble også oppført i Kristiania i 1914. Fra 1920-åra av ble Gilberts stiluttrykk mer seriøst, og hans verker ble mer gjennomarbeidet, somDamen i hermelin fra 1922. Han avsluttet sin karriere som kapellmester i argentinsk radio.

Leo Fall, som var med å fornye wieneroperetten, fikk etter første verdenskrig satt opp flere av sine operetter i Berlin og var også der med å tilføre sjangeren nye ideer. Den siste store suksessen varMadame Pompadour som ble fremført på Berliner Theater i 1922.

Og i Berlin får også Franz Léhar en ny vår. Nok en gang er han med på å fornye sjangeren. I 1925 blePaganini uroppført, en ny operette-type som krevde førsteklasses sangere. Men den største publikumssuksessen kom i 1929 medSmilets land,som skulle bli et av hans mest spilte verk. Det som ikke aktivt ble opplyst, var at operetten var en omarbeidelse av en tidligere operettefiasko fra Wien. Operetten handler kort fortalt om en kinesisk prins som forelsker seg i en østerriksk, vakker kvinne. De gifter seg, og hun blir med til Kina. Der får hun høre at loven krever at han skal ha tre koner til. Han aksepterer til slutt at hun kan reise hjem. I Kina, smilets land, sitter en ulykkelig prins alene.

BådeEduard Künnecke (1885–1953), medFetteren fra Battaviai 1921, og særligRalph Benatzky (1884–1957) bidro til å holde liv i sjangeren. Benatzky ble tidens store operettekomponist og dirigent i Berlin. Han var klassisk utdannet både somkomponist ogdirigent. Han hadde en stor og bred produksjon, men det erSommer i Tyrol fra 1930 som først og fremst blir forbundet med hans navn i dag.

Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 var begynnelsen på slutten for operetten. Mange av operettens komponister og librettister varjøder, de fleste flyktet, mange tilUSA. Der ga operettens historie grobunn for en ny sjanger, nemligmusikalen, som på mange måter blir like amerikansk som operetten opprinnelig var fransk.

Den franske operettetradisjonen lot seg vanskelig overføre tilEngland – til det inneholdt den blant annet en erotisk dristighet som engelskmennene ikke tolererte. England hadde imidlertid en musikkspilltradisjon som hadde klare likhetstrekk med operetten: de komiske teaterstykkene med populære sanger. Det var på denne tradisjonen teaterdirektør Richard d'Oyly Carte ville skape en engelsk operette der tekst og musikk var tilpasset det engelske lynnet.

Det ble etter hvert de berømte parhestene, forfatterenWilliam S. Gilbert (1836–1911) og komponistenArthur Sullivan (1842–1900), som blir grunnleggere av den engelske operettetradisjonen. Teaterdirektør Carte gikk selv inn som produsent, og de første engelske operettene så dagens lys i 1870-årene. Forestillingene ble mer og mer populære, og den første store suksessen kom medHMS Pinafore i 1878. Handlingen foregår på en fregatt der datteren til kapteinen forelsker seg i matrosen. Dette var under kapteinens rang. Han mente hun burde velge selveste skipsfartsministeren. Disse to mulige svigersønnene hadde som spedbarn hatt samme amme. Hun kunne fortelle at barna hadde blitt forbyttet. Matrosen blir forfremmet til kaptein og får datteren – en elegant løsning på en vrien sak.

En enda større suksess bleMikado med premiere på Savoy Theatre i 1885; den ble fremført hele 672 ganger. Japansk kultur var i vinden. I London var det en utstilling om japansk miljø, kultur og kunst. Handlingen er lagt til Japan. Keiserens sønn rømmer for å slippe unna et arrangert ekteskap. Etter kompliserte intriger og groteske scener, hvor det trues både med halshugging og henging, får de unge hverandre. Like interessant som handlingen er historien om de diplomatiske forviklingene mellom England og Japan som operetten forårsaket. Ironien av japansk skikk og bruk ble for sterk kost for japanerne, så sterk at operetten ble tatt av plakaten da den japanske prinsen var på besøk.

England utviklet på 1890-tallet en lettere variant av operetten under betegnelsenmusical comedy. Innholdet besto ofte av frittstående sang- og dansenumre med komiske, farseaktige intriger og med fargesprakende utstyr.

Det er få norske komponister som har skrevet operetter. Av de mest kjente kan nevnesDronning for en dag (1935) avSverre Hagerup Bull (1892–1976),Utopia (1944) avKristian Hauger (1905–1977) og kanskje den mest kjente,Trost i taklampa (1952), med tekst avAlf Prøysen (1914–1970) og musikk avFinn Ludt (1918–1992).

• opera
• musikal