GjennomParisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene sine med 55 prosent i forhold til 1990-nivå innen 2030. Dette målet skal nås i samarbeid med EU. Det betyr at deler av utslippsreduksjonene vil kunne gjennomføres i andre europeiske land.

Tidligere har Norge gjennomKyotoprotokollen forpliktet seg til å begrense klimagassutslippene til maksimalt én prosent over 1990-nivå i perioden 2008–2012, og å redusere dem til 30 prosent under 1990-nivå fram til 2020. Begge disse målene er nådd gjennom en kombinasjon av innenlands tiltak og kjøp avklimakvoter fra andre land.

Norskeklimagassutslipp var på 51,3 millioner tonnCO₂-ekvivalenter i 1990. Utslippene økte til 54,9 millioner tonn i 2000, men de senere årene har de begynt å gå nedover. I 2020 var utslippene 49,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, om lag 4 prosent lavere enn i 1990.

Det har vært gjennomført en rekke politiske tiltak for å redusere klimagassutslippene. EnCO₂-avgift ble innført i 1991. Blant andre virkemidler kan nevnes frivillige avtaler med industrien for å redusere utslipp fra industriprosesser, avgiftsfritak og andre tiltak for å fremme overgang fra fossile kjøretøy tilelbiler, og reguleringer som forbud mot bruk av olje til oppvarming i bygninger.

I 2019 inngikk Norge en avtale med EU om felles gjennomføring av klimamålene fram mot 2030. Dette samarbeidet har to hovedelementer:

• Såkaltekvotepliktige utslipp er utslipp fra desektorene (de typene næringsvirksomhet) som inngår iEUs kvotehandelssystem. De kvotepliktige utslippene utgjør om lag halvparten av norske utslipp, og kommer hovedsakelig fra olje- og gassvirksomhet og industrien. Bedrifter i disse sektorene er pålagt å kjøpe klimakvoter tilsvarende sine utslipp. EUs kvotehandelssystem sikrer at de samlede europeiske utslippene fra disse sektorene reduseres, men bestemmer ikke i hvilke europeiske land utslippskuttene skjer.
• Den andre halvparten, hovedsakelig utslipp fratransport,jordbruk,avfall og enkelte andre sektorer, er fra 2020 dekket av den såkalteinnsatsfordelingsmekanismen. Dette innebærer at Norge må oppnå årlige mål for utslippskutt i disse sektorene. Disse målene kan til en viss grad også innfris ved å betale for utslippskutt i andre europeiske land. Regjeringen har imidlertid uttrykt at utslippsreduksjonene i hovedsak skal gjennomføres i Norge.

Ved siden av tiltak for å innfri Norges egne utslippsforpliktelser består norsk klimapolitikk også av støtte til tiltak som skal redusere klimagassutslipp og fremmeklimatilpasning iutviklingsland. Den viktigste delen av denne støtten de siste årene har værtNorges internasjonale klima- og skoginitiativ.

Miljøbevegelsen og andre politiske aktører har kritisert norsk klimapolitikk for ikke å lykkes med å kutte utslippene i Norge, og for å basere seg i for stor grad på kjøp avkvoter fra utlandet. Aktører i norsk næringsliv og flerepolitiske partier har på sin side vektlagt at det økonomisk sett er mer effektivt å betale for utslippskutt i utlandet enn å gjennomføre (dyrere) kutt i Norge.

En annen sentral uenighet i norsk klimapolitikk handler omolje- og gassproduksjonen. Det politiske flertallet og oljenæringen viser til at klimagassutslippene som oppstår når norskprodusert olje og gass forbrennes i utlandet ikke er en del av Norges klimaregnskap. Reglene for rapportering av klimagassutslipp underFNs klimakonvensjon sier at utslipp fra olje og gass skal regnskapsføres i landet der forbrenningen skjer, ikke i produksjonslandet. Kritikere har imidlertid hevdet at Norge burde ta større ansvar for utslippene fra norskprodusert olje og gass, og at utvinningen burde begrenses av hensyn til globale klimagassutslipp.

• klimapolitikk
• klimaendringer
• klimagassutslipp
• klimatilpasning

• Regjeringens samleside for norsk klimapolitikk
• Statistisk sentralbyrås utslippsstatistikk for Norge