Nisa har en kort og kompakt kropp. Snuten er butt, og på ryggen har den en triangulær ryggfinne som vises tydelig når nisa er ved overflata for å puste. Adferden ved overflata er en karakteristisk rolig fremoverrullende bevegelse. Lyden dyrene lager når de puster er antakelig bakgrunnen for navnet nise som kommer av et gammelt norrønt verb for å nyse.

Nisa er en liten hval. Hunnen er størst og kan fullt utvokst bli om lag 150 centimeter lang og veie rundt 75 kilo. Hannen kan bli rundt 145 centimeter lang og 60 kilo tung. Ryggen, ryggfinnen, brystfinnene og halefinnen er mørkt grå til svart. På sidene er det gråtoner som markerer overgangen til den lyse grå undersiden og underkjeven. I kjeven har nisa en rekke spadeformede tenner, 22–28 par i overkjeven og 21–25 par i underkjeven. Lengdesnitt av tennene kan brukes til aldersbestemmelse av individene.

Nisa er en nordlig art med utbredelse av fire forskjellige underarter itempererte ogboreale kystområder iStillehavet,Atlanterhavet ogSvartehavet. Arten liker seg best i grunne farvann over kontinentalsokkelen. I Nord-Atlanteren finner vi nisa fra USA og Canada i vest, via Grønland, Island, Færøyene og De britiske øyer og til Nord-Afrika og Europa i øst. Fordi nisene er kystbundne, virker åpne havområder som hindringer men ikke absolutte barrierer for utveksling av individer mellom de ulike kystområdene.

Nisene i henholdsvis Nordvest- og Nordøst-Atlanteren er beslektet og regnes som sammeunderart. Men de ulike bestandene er skilt av så vidt store avstander at det gir seg utslag også i form av genetiske forskjeller. Nisa holder vanligvis en fart på rundt to knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 220 meter. Dykkene er vanligvis mye grunnere og varigheten sjelden mer enn ett minutt. Men også lengre og antagelig dypere dykk på 4–5 minutter er observert.

I våre nære havområder er den relativt grunneNordsjøen et kjerneområde for nisa. Arten forekommer også iØstersjøen, langs hele norskekysten inkludert i fjordene, iBarentshavet og utenfor vestkysten avSvalbard. Nisa er relativt stasjonær, men kan foreta vandringer både fra kysten og ut på bankene og nord- og sørover langs kysten. Dannelse av is resulterer gjerne i at nisene flytter ut av fjordene om vinteren. Endringer i forekomst av byttedyr kan også medføre at nisene endrer utbredelse, dette er eksempelvis observert i Nordsjøen.

Nisa er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. I norske havområder teller bestanden nå godt og vel 250 000 dyr, globalt finnes det noe over én million individer.

På grunn av sitt velsmakende kjøtt og næringsrike spekk har nisene historisk vært utnyttet både iØstersjøen og idanske kystfarvann. På 1800- og 1900-tallet var fangstene betydelige (1000–2000 dyr per år), men etterandre verdenskrig opphørte denne fangsten. I Norge har kystbefolkningen jaktet nise i århundrer, noe som blant annet manifesteres ved at arten ofte forekommer ihelleristninger. Ogsåsjøsamene har lange tradisjoner med fangst av nise. Nisefangsten har i større og mindre grad foregått på det meste av norskekysten, og på begynnelsen av 1900-tallet var det årlige uttaket trolig rundt 3000 dyr. Fangstredskapene har inkludert både pil og bue,harpuner,rifler oggarn.

I dag er nisa fredet i de fleste land, Norge inkludert. I våre nærområder er det bare påGrønland man kan jakte nise, hvor de årlige fangstene i seinere år har økt fra noen hundre til rundt 2500 dyr.

Bifangst i fiskeredskap er en alvorlig trussel mot nise i hele artens utbredelsesområde. Den lille og kystnære nisa går seg ofte fast i fiskegarn, i Norge særlig i garn som brukes itorsk- ogbreiflabbfiske. Langs norskekysten drukner hvert år rundt 1600 niser i stormaskede garn, antall druknede dyr per år ser ut til å ha avtatt noe de aller siste årene. Problemer med bifangst av nise har vært store også i andre områder, for eksempel i dansk garnfiske i Nordsjøen, i garnfiske på Island og i amerikansk garnfiske på østkysten av USA. I Danmark og USA har man klart å redusere bifangstene med opptil 90–100 prosent; både ved å redusere fiskeinnsatsen i noen områder, men også ved å montere såkalte «pingere» på garnlenkene. Dette er akustiske alarmer som gjør at nisene oppdager garna og dermed unngår å bli fanget. Forsøk med «pingere» gjøres nå også i norske garnfiskerier.

Dagens forvaltning av nise i våre farvann skjer i Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

• niser (nisefamilien)
• tannhvaler