Terrestrisk navigasjon handler om hvordan man bestemmer sin posisjon basert på referanse til jordfaste punkt eller systemer (derav navn fraterra – 'jord'). Her regnes bestikk ved å sette ut posisjon langs enkurslinje basert på retning (frakompass) og distanse/hastighet (fralogg og eventuelt klokke). Kontroll av bestikkposisjoner skjer ved å peile kjente punkter med for eksempel enpeileskive. Punkter kan værefyr og forskjelligesjømerker. Bruk av fyrsektorer, overettlinjer,med og lignende inngår også i terrestrisk navigasjon. Når bestikket er sjekket med en systematisk observasjon av kjente punkter kalles det en «observert plass». DenInternasjonale Maritime Organisasjon (IMO) krever at alle større skip skal ha godkjent kompass, logg og peileinnretninger for terrestrisk navigasjon ogbestikkseilas.

Astronomisk navigasjon handler om hvordan man kan bestemme sin plass ved observasjoner avhimmellegemer, idet man måler dereshøydevinkel over horisonten med ensekstant. For å kunne beregne stedlinjer ut fra høydeobservasjonen kreves at man harnautisk almanakk og nøyaktig klokke (kronometer). Observert posisjon finnes i skjæringspunktet mellom to astronomiskestedlinjer. Disse kan være basert på observasjon av to himmellegemer samtidig eller samme himmellegeme ved to forskjellige tidspunkt. Enkleste form for observasjon er beregning avbreddegraden basert på høydeobservasjon avSolen, når denne står på sitt høyeste (imeridianen). Breddeobservasjon kan også gjøres ved observasjon avPolarstjernen (Polaris). Nautisk almanakk gir informasjon om 58 stjerner, fire planeter, samt Solen ogMånen som kan benyttes i astronomisk navigasjon. Observasjon av stjerner og planeter må finne sted itussmørke, da man samtidig må se bådehorisonten og himmellegemet for å kunne måle høyden med sekstant. Den Internasjonale Maritime Organisasjon (IMO) krever at alle større skip skal ha utstyr for astronomiske observasjoner og atnavigatørene skal kunne foreta slike.

Ved elektronisk navigasjon vil posisjonen bestemmes av elektroniske navigasjonssystemer og posisjon oftest overført og vist direkte i et elektronisk kartsystem (ECDIS). Mest vanlig er det å basere stedfesting frasatellittnavigasjonssystemer (GNSS), hvorav det vanligste erGPS.Radar er først og fremst et antikollisjonssystem, men er også effektiv å benytte for stedfesting dersom man er i nærheten av land eller andre faste punkter. Innen luftfarten benyttes flere former forradionavigasjon, men slike systemer for sjøfart ble i hovedsak nedlagt på 1990-tallet (Loran,Decca,Consol,Radiofyr, og så videre).

Det var trolig austronesiske ogpolynesiske sjøfarere iStillehavet som først startet med oversjøisk navigasjon der stjerner, vindsystemer og fugleobservasjoner var viktig for å finne veien. Av de første lengre sjøreisene som er beskrevet iEuropa var grekerenPytheas' seilas nordover en gang mellom 330 og 320 fvt. Etter å ha seilt i seks døgn fraBritannia beskrev han landetThule i nærheten av «det frosne land». Studier tyder på at han kan ha vært et sted påHelgeland. Dette var første gangNorge var satt på det internasjonale kartet.

De første seilingsbeskrivelser inorrøn tid er kjent fra cirka 1200 i forbindelse med seilas vestover til Island og Grønland, samt tilDet hellige land. Beskrivelse av navigasjonsteknikk og ruter i nordlige farvann er kjent fra Rymbegla fra 1200-tallet. Ruter er også beskrevetHauksbók fra rundt 1300, der det er beskrevet at navn ble benyttet som veivisere, «for da hadde menn som seilte på havet ingen leidarstein».Leidarstein bestod av en magnetjernstein (magnetitt) anbrakt på et stykketre i en skål med vann. På skålens kanter ble himmelretningene avmerket. Denne typen flytekompass antas å være eldre enn denitalienske versjonen fra 1300, men også kjent fra tidligekinesiske beskrivelser.

For å finne retningen over havet ble det tatt utgangspunkt i forskjellige himmellegemer; foruten solen var på våre breddegrader særligPolarstjernen (Polaris) viktig, og på sørlige breddegrader var stjernene iSydkorset spesielt viktige. Instrumenter for observasjon av himmellegemer kan spores tilbake til cirka år 1000. Dette var tidlige versjoner avkvadrant og peileskive. Bruddstykker av en slik peileskive ble funnet påGrønland i 1948. Peileskiven hadde hull i midten, og gjennom hullet et håndtak som bar skiven horisontalt slik at den kunne dreies fritt rundt. I skivens ytterkant var det avmerket 32 hakk som kaltesættir, det vil si himmelretninger. SkriftetOddi-tala fra 1000-tallet omfatter entabell over solhøyden i meridianen i løpet av året og en tabell som gir retningene til soloppgang og solnedgang. Måleenheten for økningen av solhøyden fra uke til uke fravintersolverv tilsommersolverv, ble betegnet somhalve hjul (½ soldiameter). Tabellene viser seg å være meget nær opp til det riktige, bare et par grader feil. I overskyet vær anvendte muligensvikingene ensolarstein, et stykkekalkspat. Teorier er framsatt om at når denne ble holdt loddrett i været, ble Solens polariserte lys oppfanget slik at retningen til Solen kunne bestemmes.

Daportugiserne systematisk begynte å utforskeAtlanterhavet tok utviklingen av navigasjon en mer vitenskapelig retning, og instrumenter for astronomiske observasjoner ble utviklet. Den portugisiske prinsen som i dag kjennes somHenrik Sjøfareren (1395–1460) skal ha mye av æren for denne første utviklingen og starten på de store oppdagelsesreisene. Da italienerenKristoffer Columbus seilte tilVestindia i 1492, og da portugiserenFerdinand Magellan ble den første til å seile rundt jorden i 1522, ble det benyttetkompass samtastrolabium for astronomiske observasjoner. Fra denne tiden gikk utviklingen av instrumenter, samt oppmåling og kartlegging raskt. På 1900-tallet var det først og fremst den militære utviklingen som bidro til nye instrumenter og metoder for navigasjon. En historisk milepæl i så måte var da den amerikanske ubåten USSNautilus seilte til Nordpolen under polisen på sin reise fra Stillehavet til Atlanterhavet i 1959, blant annet ved hjelp avtreghetsnavigasjon ogsonarer. I moderne navigasjon kan skipene styres med forskjellige former forautopilot og systemer fordynamisk posisjonering.

• luftnavigasjon
• radionavigasjon
• nautisk utdanning
• polarnavigasjon

• Kartverket

• Kartverket.Den Norske Los – Bind 1.
• Kjerstad, Norvald (2022).Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer.Fagbokforlaget.
• Kjerstad, Norvald (2024).Navigasjon.Fagbokforlaget.