Myrdannelse starter med at dødt organisk materiale fyller oppinnsjøer, tjern og andre områder dergrunnvannet blir stillestående på grunn av landskapsmessige (topografiske) hindringer. I slike områder er oksygentilgangen liten, oganaerobemikroorganismer er viktige under omdanningsprosessen av det døde plantematerialet.

Under den anaerobe nedbrytningen blir uløselige treverdigejern- ogmanganhydroksider redusert til toverdigeioner,nitrater tilnitrogen ellerammoniumioner, ogsulfater tilhydrogensulfid. Organisk materiale blir ofte omdannet tilmetan, den viktigste bestanddelen isumpgass. Den langsomme nedbrytningen og de anaerobe forholdene fører til at planterestene beholder strukturen lenge etter at de er dekket av nytt dødt organisk materiale.

Analyse av avsetningslagene gir et bilde av ulike klimaperioder (seBlytt-Sernanders klimavekslingsteori). Et viktig hjelpemiddel i analysen av de ulike lagene erpollenanalyse, som først ble satt i system av den svenske geologenLennart von Post. Han utviklet også en skala (H₁–H₁₀) til bedømming av omdanningsgraden i myr: En neve torv presses. Ved grad H₁ avgis klart vann, og alt organisk materiale er fast og uomdannet. Ved grad H₁₀ passerer hele torvmassen gjennom fingrene, og alt organisk materiale er omdannet uten gjenkjennbare strukturer. Skalaen brukes særlig ved vurdering av torv til teknisk bruk.

Myr kan klassifiseres etter formene den antar, avhengig av topografi og næringstilgang.

• Topogene myrer dannes ved gjengroing av sjøer og tjern, og er horisontale.
• Soligene myrer dannes i områder med stort vanntilsig i jordsmonnet.

Topogene og soligene myrer kan ha bådeminerogene ogombrogene partier.Minerogen myr får tilført næringsstoffer gjennom grunnvannet, mensombrogen myr bare får tilført næring gjennom regnvann, fordi den har vokst over grunnvannsnivået.

Når et tjern gror igjen, vil organisk materiale samles opp på bunnen og langs kantene. Det dannes flytetorv med åpent vann under. Etter hvert somakkumulasjonen av organisk materiale øker, vil hele tjernet bli dekket, og det dannes etgytjelag på bunnen med torv over.

Når myroverflaten vokser over vannspeilet, vil vegetasjonen bare få tilført næring fra regnvannet, og myra blir ombrogen. Det dannes enhøymyr som antar enkonveks form. Den blir konsentrisk, med det høyeste punktet midt på myrflaten. Veksten er ikke like rask i alle deler av myra. Det dannes tuer med lavereliggende partier i mellom. På ombrogen myr kalles disse partienehøljer. De har ofte områder med åpent vann. Høymyrer som dannes i svakt hellende terreng, vil få eneksentrisk form med det høyeste punktet i den øverste delen.

De minerogene myrene får tilført vann som har vært i kontakt medmineraljord, og næringsinnholdet er høyere. Her vil tuepartiene kunne danne lange strenger. På minerogen myr kalles områdene mellom tueneflarker. Ofte blir tuene så høye at de blir ombrogene. I områder med mye nedbør kan soligene myrer kunne dannes i svært bratte hellinger. Myr kan også inndeles etter fastheten i marka. Den kan ha tuestruktur, fastmatte-, løsmatte- eller løsbunnstruktur. Myr med løsmatte- eller løsbunnstruktur kalles oftehengemyr.

Myrtypene har ulik geografisk fordeling. Konsentrisk myr er vanligst i de sørlige delene avØstlandet, eksentriske myrer på Østlandet og iTrøndelag, mens atlantiske myrer, som mangler velordnede strukturer, finnes påVestlandet og langs kysten tilNord-Norge. Bakkemyr har hovedutbredelse i høyereliggende områder.

I kalde strøk, fraFinnmark tilDovre ogNord-Østerdal, vil det dannespalsmyr. Palsene er haugformede strukturer som bare tiner på yttersiden om sommeren. Kjernen består av is, frossen torv og jord. Palsdannelsen skyldes at tuene har mindre snødekke enn områdene omkring, dermed er de mer utsatt for frost.Telen trenger dypt ned i tuene, og isen som dannes får dem til å vokse ytterligere. Palsene kan bli over sju meter høye.

Myrvegetasjonen varierer med næringstilgangen til plantene og fuktighetsgraden. Derfor består ei myr av mange forskjelligeplantesamfunn, som alle har en spesifikk artssammensetning. Det er vanlig å vurdere vegetasjonen etter tregradienter: Rik–fattiggradienten, løsbunn–tuegradienten og myrflate–myrkantgradienten.

Ombrogen myrvegetasjon er artsfattig.Torvmoser dominerer bunnvegetasjonen. På de atlantiske myrene dominerer oftegråmose.Karplantefloraen består av noen få arter, blant annettorvmyrull,molte,sveltstarr,tranebær oghvitlyng. På tuene vokser ogsådvergbjørk,krekling ogrøsslyng.

Fattigmyrene får tilsig av næringsfattig grunnvann. Torvmoser dominerer også her bunnvegetasjonen, mens karplantefloraen blant annet består avduskmyrull,bukkeblad,starrarter ogsiv.

Iintermediær myrvegetasjon øker innslaget avbladmoser i bunnvegetasjonen, og karplantefloraen er rikere enn i fattigmyrene.

Rikmyr og ekstremrikmyr får tilsig av næringsrikt, oftekalkholdig vann. Her dominererbladmose i bunnvegetasjonen. Karplantefloraen er rik, med blant annet mangegress-,starr-,vier- ogorkidé-arter.

Er grunnen tørr nok, kan deler av myra blitresatt, som regel medfuru. Det er en glidende overgang mellom tresatt myr og myrskog. I noen områder kan myrvegetasjonen gå over i sumpskog.

Myrene spiller en stor rolle i vannhusholdningen og er viktige landskapselementer i miljøsammenheng. På grunn av den store evnen myrene har til å samle oppnedbør, virker de som «svamper», og hindrer at nedbøren blir drenert direkte til vassdragene. Fordi de bremser avrenningen, virker de også som renseanlegg for vannet de tar opp. Grøfting vil redusere denne effekten.

Myrene er viktige beite- og jaktområder forfugler ogdyr, de er ogsåhekkeplasser for mange fuglearter. Myr er lett dyrkbar, og særlig næringsrik myr blirdrenert og dyrket i stort omfang. Det er derfor opprettet flere myr- og våtmarksreservater, mange er internasjonalt verneverdige.

• torv
• naturvern