Miljømerking er merking av forbruksvarer for å få forbrukerne til å velge de minst miljøskadelige produktene. Gjennom forbrukernes valg av varer vil produsentene kunne påvirkes til å utvikle produkter som har mindre miljøbelastninger. Det skilles gjerne mellom merker som forvaltes av uavhengige organer, og merker som er opprettet og styres av industrien selv (bransjestandarder). Slike merkeordninger skal også bidra til å unngå misledende miljømarkedsføring (grønnvasking).

I Norge er det to miljømerker som er godkjent av offentlige myndigheter, miljømerkene «Svanemerket» og «EU Ecolabel». Miljømerket «Svanemerket» er en offisiell, felles nordisk ordning. Den ble innført i 1990 og kom i stand gjennom samarbeidet iNordisk Ministerråd. «EU Ecolabel» ble opprettet avEuropakommisjonen i 1992, Norge deltar i ordningen gjennomEØS-avtalen. I Norge forvalter Miljømerking Norge de to offisielle merkeordningene. For å delta i merkeordningen må produsenten dokumentere at produktet tilfredsstiller en rekke krav. Hvilke krav som stilles varierer mellom produktgrupper. Miljømerket «Svanemerket» kan for eksempel brukes på investeringsfond, hoteller og mange typer forbruksvarer.

Det finnes også en rekke andre miljømerker. «Falken» er en generell merkeordning som drives av en svensk miljøorganisasjon.Økologisk jordbruk har sitt eget merke på matvarer,Debio.Max Havelaar er et merke forrettferdig handel, og merker produkter hvor produsentene får mest mulig av inntektene.

I 2023 fremmetEU et nytt regelverk («Green Claims Directive») som skal sikre mer etterprøvbar dokumentasjon avmiljømessig bærekraft av produkter. Her legges det opp til at en tredjepart skal gjøre en vurdering basert på anerkjente metoder, før man kan markedsføre produktet som bærekraftig. Dette skal sikre at produsenter innfrir kriteriene som er beskrevet iEUs taksonomi for bærekraft.