AllmennkringkasterneFrance Télévisions ogRadio France er private aksjeselskaper med staten som eneste aksjonær.France Télévision er den mest sette aktøren i TV-markedet ogRadio France aktøren med størst markedsandel i radiosektoren.

De kommersielle aktørene er så å si alle franske, ofte involvert i to eller flere forskjellige typer medier og har vanligvis økonomiske interesser utenfor mediesektoren.

AllmennkringkasterneFrance Télévision ogRadio France finansieres ved hjelp av statligesubsidier, som finansieres gjennommerverdiavgiften, ogreklame siden 2022. Konkurrenten TF 1-gruppen har lagt inn protest mot finansieringsmodellen hosEU-kommisjonen.

En vesentlig del av pressens finansiering skjer ved hjelp av statlige subsidier (Le fonds stratégique pour le développement de la presse, FSDP) og skattelettelser.

I reklamemarkedet er digital reklame størst og utgjør litt mer enn halvparten av markedet, etterfulgt av TV-reklame, pressereklame, utendørsreklame, radioreklame og kinoreklame.

Franskmenn bruker først og fremst TVen for å oppdatere seg med tanke på nyheter, etterfulgt av radio, nettsteder og sosiale medier.

Med tanke på sosiale medier og messengertjenester erFacebook mest brukt, etterfulgt av WhatsApp,YouTube,Instagram ogMessenger. Færre brukerSnapchat, TikTok,Twitter / X ogLinkedIn.

AvParis-pressen kan særlig nevnesLe Monde (NJJ Presse), som spiller en spesiell rolle som uavhengig og seriøs kvalitetsavis, ogLe Figaro (Dassault Médias), som er den ledende avisen på høyresida. Den største dagsavisen i Paris erLe Parisien (UFIPAR), medregnet den nasjonale utgavenAujourd'hui en France.

Flere av de store avisene, også den største, finnes utenfor hovedstaden; blant annetOuest-France (Rennes),La Voix du Nord (Lille) ogSud-Ouest (Bordeaux). Regionavisenes sterke stilling skyldes ikke minst et utstrakt samarbeid omannonser.

Ukepressen spiller en betydelig rolle i Frankrike.

Med tanke på viktige nyhetsnettsteder er de største så å si alle digitale versjoner av aviser eller TV-kanaler.

Franskmennene ser på seg selv i stor grad som lesende (86 prosent i 2023). I gjennomsnittet leser de 22 bøker ellertegneserieblad i fritida. Mest populær er bøker med fokus på fritidssysler og andre praktiske ferdigheter, etterfulgt av bøker om historiske temaer og tegneseriebånd. Det finnes omtrent 15 500 biblioteker med mer enn 150 millioner bøker i Frankrike.

France Télévisions sender program i ni kanaler.Den franske staten eier også halvparten av den fransk-tyske kulturkanalenArte, etablert i 1991/1992, avFrance 24 (grunnlagt i 2006), som sender nyheter påarabisk,engelsk,spansk ogfransk 24 timer i døgnet, og avTV5 Monde (1984), som sender franskspråklige programmer viasatellitt til hele verden.

Frankrikes eldste og mest sette TV-kanal er kommersielleTF 1 (Bouygues-gruppen).

De fleste franske TV-kanaler har et gratisstrømmetilbud, dessuten erYouTube populær. Også store internasjonale selskaper somNetflix,Disney+ ogAmazon Prime Video har et fransk tilbud – med Netflix som det mest abonnerte. Musikkstrømming tilbys av en rekke tjenester somSpotify, Deezer, YouTube Music og Amazon Music.Svenske Spotify er markedsledende og har flere abonnenter enn franske Deezer siden 2019. Musikkstrømming er sterkt økende og står for 77 prosent av det franske musikkmarkedet (2023).

Sju av ti franskmenn lytter daglig til radio, og 20 millioner franskmenn lytter hver måned tilpodkaster. Totalt finnes nesten 1000 radiokanaler i landet.

DAB+ eksisterer i landet siden 2014.

Grunnleggeren av den franske presse erThéophraste Renaudot, som 30. mai 1631 sendte ut det første nummeret av ukebladetGazette. Utviklingen gikk langsomt, med få nystartinger og mange vanskeligheter for de forskjellige blad inntil tiden omkringden franske revolusjonen. Like før var det første dagbladet blitt grunnlagt:Le journal de Paris (1777–1840). I perioden 1789–1793 ble mer enn 1000 nye aviser startet. Det var den voldsomt økte politiske interessen som gav seg utslag, samtidig somtrykke- ogytringsfrihet var blitt innført. Blant de mest kjente av revolusjonstidens aviser varJean-Paul MaratsL'Ami du Peuple,Jacques Pierre BrissotsLe Patriote Français ogJournal des Débats, som gjennom halvannet hundre år hevdet sin stilling som et av Frankrikes førende blad.

Pressen fikk imidlertid mange vanskeligheter å kjempe med under detautokratiske styret som fulgte, både underNapoleon Bonaparte (napoleonstiden) og senere. En lang rekke aviser måtte gå inn som følge av myndighetenes inngrep, og like til 1881 hemmetsensuren mer eller mindre den franske pressens virksomhet. Likevel ble en rekke av de mest kjente franske aviser grunnlagt omkring midten av 1800-tallet (Le Figaro i 1854,Le Temps i 1861), og pressen fikk en stadig større utbredelse takket være nye tekniske hjelpemidler, høyere levestandard og stigendefolkeopplysning.

Det førstetelegrambyrået ble grunnlagt avCharles Havas i 1835, og i 1836 lanserte Émile de Girardin den første billige populæravis,La Presse. Den ble i 1863 fulgt avLe Petit Journal, som i 1898 hadde et opplag på over en million. I 1914 varLe Petit Parisien verdens største presseforetak med et opplag på 1,5 million.

Franske aviser kunne tidligere deles klart i nyhetsaviser,journaux d'information, og politiske aviser,journaux d'opinion. Blant de største avisene i den første gruppen var imellomkrigstidenParis-Soir, den venstreorienterteLe Petit Parisien, de konservativeLe Journal,L'Intransigeant ogLe Matin. Artikkelstoffet var hovedinnholdet i typiske journaux d'opinion som de ledende konservative aviserLe Temps,Le Figaro ogLe Journal des Débats,sosialistenesLe Populaire ogkommunistenesL'Humanité. DetrojalistiskeL'Action Française var organet for enfascistisk preget politikk. Blant de mest kjente tidsskriftene varLa Revue des Deux Mondes,Le Mercure de France,La Nouvelle Revue Française og en rekke politiske ukeaviser somLe Canard Enchaîné,Gringoire ogCandide.

Okkupasjonstiden 1940–1944 (seFrankrike under andre verdenskrig) førte til en fullstendig omlegging av den franske pressestrukturen. Mange blad ble overflyttet til den frie sonen, andre ble nedlagt, overført til utlandet (London ellerAlger) eller utgitt illegalt, og enkelte ble nazifisert. Få av deillegale avisene fortsatte etter frigjøringen. Ved en lov i 1944 ble alle blad som kom ut med okkupasjonsmaktens samtykke forbudt, og deres eiendom ble konfiskert. Nystartede blad fikk overta trykkpresse og lokaler, og enkelte ble også bevilget startkapital.

Som følge av denne drastiske utrenskningen gikk antall blad sterkt ned, og tendensen fortsatte ietterkrigstiden: I 1946 var det 203 dagsaviser i Frankrike, hvorav 26 i Paris; 20 år etter var tallene 100 og 12. Samtidig forsvant den politiske pressen mer og mer til fordel for nyhetsavisene. I 1945 hadde tre partiaviser de største opplagene:L'Humanité (kommunistisk),Le Populaire (sosialistisk) ogL'Aube (MRP). Ti år senere hadde den første tapt en tredjedel av sine lesere, den andre var ved å gå inn, og den tredje hadde stanset.

Etter 1945 skjedde det også en fullstendig omveltning i forholdet mellom Paris-avisene og provinsavisene. I 1945 hadde Paris-avisene et opplag på sju millioner og provinsavisene fire millioner; vel 20 år etter hadde provinsavisene seks millioner i opplag og Paris-avisene 3,1 millioner.

Fenomenetgratisaviser dukket for alvor opp i Frankrike etter at den sveitsiske gratisavisen20 Minutes (grunnlagt 1999 av det norskeSchibsted-konsernet) etablerte en fransk utgave i Paris i 2002.

LøssalgsavisenFrance-Soir, som tidligere var størst blant hovedstadsavisene, mistet i 1990-årene mye av sitt opplag. Den ble en ren nettavis i 2011 og lagt ned i 2019. Også gratisavisenMetro ble kun utgitt på nettet fra 2015 og innstilt komplett året etterpå.

Frankrikes regelmessige radiovirksomhet startet i 1922. Dagens allmennkringkasterRadio France ble etablert i 1975 etter delingen avOffice de Radiodiffusion Télévision Française (ORTF) i radio- og TV-virksomhet. Fjernsynssendinger i Frankrike begynte for første gang i 1935. Fra 1975 var det statsdrevne fjernsynet organisert i tre kanaler. Den første TV-kanalen kom i 1948 (TF 1), den andre i 1964 (Antenne 2) og den tredje i 1974 (France Région 3).

Kringkastingsbildet i Frankrike forandret seg svært mye i 1980-årene. Reglene for radio- og fjernsynsvirksomhet bleliberalisert, private aktører erstattet statsdrevet virksomhet, og nye formidlingsformer, somkabel- ogsatellittfjernsyn, spilte en økende rolle.

Den viktigste av TV-kanalene,TF 1, ble privatisert i 1987.France Télévisions ble grunnlagt som en sammenslutning av de to kanaleneFrance 2 ogFrance 3 i 1992 og eksisterer i sin nåværende form siden 2000. De statlige kanalene ble i 1994 supplert av undervisningskanalenLa Cinquième (kaltFrance 5 fra 2002) og den digitaleFrance 4 i 2005. Viakabelfjernsyn var det i 2007 cirka 220 tilgjengelige fjernsynskanaler i landet, delvis abonnements- og pay-per-view-tjenester.

Frankrike var tidlig ute med direktesendendekringkastingssatellitter; TDF 1 og 2 ble sendt opp i 1988–1989. Fra 1984 startet satellittfjernsynskanalenTV 5 som et samarbeid mellom fjernsynsstasjoner i Frankrike ogandre franskspråklige land.

• Reuters Institute Digital News Report 2023 (pdf, engelsk)
• Euromedia Ownership Monitor: France 2023 (engelsk)
• State Media Monitor: France (engelsk)
• Media Landscapes: France (ikke oppdatert siden 2019, engelsk)
• Guide des Subventions pour le Développement de la Presse (om pressestøtte, fransk)

• Eurostat: Digital economy and society statistics – households and individuals (engelsk)
• Eurobarometer: Media and News Survey 2023 (engelsk)
• ACPM (avis-, digitalradio- og nettsidestatistikk, fransk)
• Médiamétrie: Résultats & Repères (blant annet TV- og radiostatistikk, fransk)
• Ipsos:Les Français et la lecture 2023 (stor spørreundersøkelse om lesing, gjennomføres annenhvert år, pdf, fransk)
• Ministère de la Culture: Livre et lecture (artikler, også biblioteksstatistikk, fransk)

• Media Pluralism Monitor 2022: France (engelsk)
• Reporters without borders (om pressefrihet, engelsk)
• Hvor fri er fransk presse? – forskning.no (artikkel fra 2021, norsk)
• EU Disinformation Lab: The Disinformation Landscape in France (engelsk)