Mandarin brukes om tre forskjellige språkformer:

1. Moderne standardkinesisk, som er offisieltskriftspråk iKina,Taiwan ogSingapore. Moderne standardkinesisk bygger påBeijing-dialekten, som er en mandarin-dialekt. Denne bruken av begrepet «mandarin» er den vanligste i allmenntale.
2. Mandarin-dialekter (på kinesiskguānhuà fāngyán,官话方言), det vil si nordkinesiske dialekter som gruppe, i motsetning til sørkinesiske dialektgrupper somwu, min,kantonesisk,og så videre.
3. Det historiske talemålet brukt ved hoffet og allment i kommunikasjon mellom embetsmenn fra forskjellige deler av det kinesiske keiserriket iMing- ogQing-dynastiene. Dette talemålet var basert på nordkinesiske dialekter, til å begynne med særlig Nanjing-dialekt, senere også Beijing-dialekt. Denne bruken har sin opprinnelse i en annen betydning av ordet «mandarin», nemlig «embetsmann», derav den kinesiske termenguānhuà 官话 — «embetsmannsmål».