For å avklare hva en alvorlig syk pasient ønsker, kan behandlende lege eller annet helsepersonell ha såkalteforhåndssamtaler med pasienten. Forhåndssamtaler er noe annet enn et livstestament som er et skriftlig dokument som bekrefter at pasienten ikke ønsker å bli holdt i live ved medisinsk hjelp i særskilte situasjoner.

Dersom en lege skal behandle en voksen pasient som ikke lenger kan uttrykke egne ønsker, må behandlingen både være til pasientens beste, og det må være sannsynlig at pasienten ville ha takket ja til den behandlingen som er aktuell. Dette følger avpasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd. Dersom en pasient har opprettet et livstestament vil dette kunne tas i betraktning i en vurdering av hva pasienten mest sannsynlig ville ha ønsket av behandling.

Det er i litteraturen skissert minst to utfordringer knyttet til bruken av livstestamenter. Det første er et personlig identitetsproblem. Denne utfordringen innebærer at pasienten ikke er helt den samme på det tidspunktet livstestamentet ble skrevet og på det tidspunktet livstestamentet skal anvendes, fordi pasienten har mer erfaring med sin sykdom på anvendelsestidspunktet. Hvorvidt livstestamentet gir uttrykk for hva pasientene ønsker på anvendelsestidspunktet kan man derfor ikke vite helt sikkert.

Det andre problemet er et interesseproblem. Pasienten kan ha utformet et tydelig ønske som er i strid med hva legen mener er pasientens beste. For eksempel dersom pasienten ønsker å avstå fra behandling i den situasjonen pasienten nå befinner seg i, samtidig som behandlingen kan gi vedkommende akseptabel livskvalitet.

• pasient- og brukerrettighetsloven

• Informasjon om kjernejournal på helsenorge.no
• pasient- og brukerrettighetsloven på Lovdata