linbråk
En linbråk er et redskap som ble brukt til å brekke opp og fjerne en del av det vedaktige laget ilinstråene. Bråkingen var et tidlig ledd i prosessen med å skille ut basten, som brukes som spinnelin. Det er to hovedtyper av eldre linbråker for hånd; de har en viss geografisk fordeling. Felles for alle er at de består av et stativ med en hengslet arm og at linet blir bearbeidet i kjeften av bråka.
Faktaboks
- Også kjent som
brutu, mykje eller skalle
Linbråka på Østlandet
Lin. Arbeidsprinsippet for en håndbråke, som brukes til å bryte i stykker linplantens ved og bark.
På Østlandet ble det gjerne brukt to linbråker, der den ene gjorde grovarbeidet. Først ble linet tørket i et eldhus, som noen steder ble kaltkjone. Her stod det gjerne en bråk som ble brukt av en mann, som foretok den første «kakkingen». Bråka var slått sammen av flere bord og stod på en fot. Mellom bordene var det to spalter som to egger i den hengslete armen gikk ned i. Ved å slå armen opp og ned og vende linbunten, ble den vedaktige delen av stråene brukket opp.
Linet gikk så videre til en finere linbråk, som også hadde spalter og en hengslet arm som passet til spalteåpningen. Disse bråkene var gjerne laget av en stokk, som på den ene enden hadde to naturvokste føtter. Den som bråket linet, stod under arbeidet. Etter bråkingen fortsatte så linbehandlingen medskakekniven.
Linbråka eller mykja i Midt-Norge
ITrøndelag ble linet først dengt med en linklubbe, noe som gjorde at man kunne nøye seg med en lettere linbråk her. Den bestod av en spinkel ramme med to bein som var festet i en smal fot. Øverst var det en arm med håndtak som var hengslet i den andre enden. En jernbeslått del av denne armen kunne presses ned i en spalte i stativet, som også var jernbeslått med en eller to kniver. Det ble regnet som et godt dagsverk å bråke 80 kjerv.
Linbråk var benevnelsen som ble brukt iSør-Trøndelag ogMøre og Romsdal. I Nord-Trøndelag ble bråka kalt mykje, den myket opp linet. Denne typen linbråk ble også brukt i en del avGudbrandsdalen, der den gikk under benevnelsenskalla. Linbråka ble brukt til både lin oghamp.
Etter bråkingen ble det slått en knute i enden av linstråene, som gikk til videre bearbeiding i et redskap som ble kaltklammer ellergarm. Helt til slutt ble linetheklet.
Historikk
Linbråka eller mykja er også blitt brukt iJämtland,Finland ogJylland. På språklig grunnlag er det blitt hevdet at det dreier seg om engermansk redskapstype som er oppfunnet før 1200. Linbråkene iNorge har vanligvis ikke årstall. En av de aller eldste som lar seg datere er en bråk fra Gudbrandsdalen som har innskåret årstallet 1774.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Audun Dybdahl:Fra ull og lin til klær. Arbeidsmåter og redskaper på Innherred. Steinkjer 1988.
- Marta Hoffmann:Fra fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo 1991.
- Jon Leirfall:Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdalsboka bd. I – del III. Steinkjer 1972.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
