lekmannsbevegelse

Lekmannsbevegelse er den strømning innen norsk kirkeliv som er utgått fralekmenn eller retterelekfolk (både menn og kvinner) og er båret oppe av dem. Lekfolk betegner i religiøs sammenheng personer som tilhørermenigheten, men ikke erpresteviet. Bevegelsen føres gjerne tilbake tilHans Nielsen Hauge og dehaugianske lekpredikanter, både kvinner og menn, som på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet i strid med loven tok til å forkynne offentlig. I følgeKonventikkelplakaten av 1741 var lekmannsforkynnelse forbudt. Forbudet stod ved lag fram til loven ble opphevet i 1842.
Faktaboks
- Også kjent som
legmannsbevegelse; legmannsrørsla; lekmannsrørsla
Med opprettelsen av de førsteindremisjonsforeninger i 1850-årene gikk lekmannsbevegelsen over i sitt organiserte stadium. GjennomDet Norske Misjonsselskap,Det norske lutherske Indremisjonsselskap,Det Vestlandske Indremisjonsforbund,Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige kristelige organisasjoner er lekmannsbevegelsen blitt en viktig faktor i norsk kirkeliv.
Les mer i Store norske leksikon
- Skrevet av:
- Artikkelen inneholder tekst fra:
- Sist oppdatert:
- ,se alle endringer
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.
Fagansvarlig forDen norske kirke
