Lekmannsbevegelse er den strømning innen norsk kirkeliv som er utgått fralekmenn eller retterelekfolk (både menn og kvinner) og er båret oppe av dem. Lekfolk betegner i religiøs sammenheng personer som tilhørermenigheten, men ikke erpresteviet. Bevegelsen føres gjerne tilbake tilHans Nielsen Hauge og dehaugianske lekpredikanter, både kvinner og menn, som på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet i strid med loven tok til å forkynne offentlig. I følgeKonventikkelplakaten av 1741 var lekmannsforkynnelse forbudt. Forbudet stod ved lag fram til loven ble opphevet i 1842.

Med opprettelsen av de førsteindremisjonsforeninger i 1850-årene gikk lekmannsbevegelsen over i sitt organiserte stadium. GjennomDet Norske Misjonsselskap,Det norske lutherske Indremisjonsselskap,Det Vestlandske Indremisjonsforbund,Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige kristelige organisasjoner er lekmannsbevegelsen blitt en viktig faktor i norsk kirkeliv.