Ledetone er en tone som har tendens til å gå trinnvis videre til nærmeste nabotone i opp- eller nedadgående bevegelse. Avmelodiske og/ellerharmoniske årsaker har ledetoner en iboende spenning som utløses ved en bevegelse i form av et halvt trinn til en stabil tone.

Idur/moll-tonal musikk har ledetonen som regel en entydig funksjon. Idur streber tonen på syvende trinn mot første eller åttende trinn,grunntonen. Det samme gjelder imoll når syvende trinn erkromatisk hevet (harmonisk og melodisk moll). Denne ledetonefunksjonen er sammen med det fallendekvintintervallet grunnleggende faktorer i dur/moll-tonaliteten. Mindre viktig for denfunksjonsteoretiske definisjonen av tonalitet, men like fullt med ledetonepreg, er det lave sjette trinns bevegelsestendens et halvt trinn ned til femte trinn i ren moll. På samme måte fårseptimen idominanten en nedadgående ledetonekarakter tiltonikasters på grunn avtritonus- ogseptimintervallene i dominantseptimakkorden. I flerstemmig sats skal tendenstoner ikke dobles – dette for å unngå at det oppstår forbudte oktavparalleller. Ledetonen inngår i den autentiskekadens, men ikke i denplagale.

Imiddelalderens ogrenessansensmodale musikk (kirketonearter) bestemmes ledetonetendensene mer av melodiske enn av harmoniske årsaker. For eksempel ligger ledetonen i denfrygiske tonearten på det lave andre trinn med videreføring nedover til første trinn, grunntonen. Denlydiske tonearten har en dobbel ledetone, fra syvende til første trinn og fra det høye fjerde trinn til femte trinn. Dette er et fremtredende trekk inorsk folkemusikk. I kirketonearter som mangler ledetoner (dorisk ogmiksolydisk), blir slike ofte lagt til med løsefortegn, såkaltmusica ficta.