Kunst i Russland
Skrevet av
Professor i russisk litteraturJostein Børtnes
HøgskolelektorArve RødKunsthøgskolen i Oslo
Det russiske ikonmaleriet var preget av streng konservativisme, og det fant sted en minimal utvikling fra århundre til århundre. Ikonmaleriets glanstid falt sammen med den europeiske renessanse. Dets ubestridte mester var Andrej Rubljov, som virket i Novgorod mellom 1400 og 1430. Bildet viser hansSankt Mikael. Tretjagalleriet, Moskva.
Russlands kunsthistorie spenner fra den østslaviskemiddelalderensmosaikk-kunst ogikontavler til post-sovjetisksamtidskunst. Detabstrakte maleriet mottok vesentlige impulser fra russiske kunstnere, og modernistiske kunstbevegelser somkonstruktivisme ogsuprematisme har en viktig plass i verdenskunsthistorie.
Tidlig østslavisk kunst
Middelalderens østslaviske billedkunst bygger, i likhet med arkitekturen, påbysantinske forbilder. Østslaverne overtok bådemosaikk-kunsten,freskomaleriet og tavle-ikonene fra grekerne. De eldste bevarte ikonene iKievriket, som den berømteGuds Moder fra Vladimir (1100-tallet), er antagelig et rentbysantinsk arbeid. Utsmykningen av de eldste østslaviske kirkene foregikk sannsynligvis under ledelse av greske mestere.
Greske kunstnere fortsatte å sette sitt preg på østslavisk billedkunst gjennom helemiddelalderen, men ganske snart begynte også russiske kunstnere å gjøre seg gjeldende omkring klostrene, ved fyrstehoffene og i byer somNovgorod ogPskov.
Mosaikker finner vi på det østslaviske området (Kievriket) kun iKiev. Ifølge den skriftlige overlevering skal flere av Kievs kirker ha vært smykket med billedsykler utført i en kombinasjon av mosaikker og fresker.
- Les mer omikon.
Freske
Freskomaleriet utviklet seg videre på østslavisk grunn. Fyrst Vsevolod avVladimir, som tilbrakte sin ungdom iKonstantinopel, inviterte i 1185–1189 greske mestere til å dekorere Maria Himmelfarts-katedralen, mens freskene i Dmitrij-katedralen ble utført av både greske og østslaviske kunstnere. INovgorod ogPskov, så vel som i de omliggende klostrene, utviklet det seg en egen skole, med tydelige innslag både av konstantinopolitansk kunst og kunst fra de bysantinske provinsene. Et enestående monument over denne tidlige billedkunsten i de nordligste fyrstedømmene er Sankt Georg-katedralens fresker iGamle Ladoga.
I andre halvdel av 1300-tallet blomstret freskomaleriet særlig rikt i Novgorod. Påvirkningen fraBalkan, fraserbisk ogbulgarsk kunst er slående. Den store mesteren var også her en greker, Feofan Grek. Hans oppdrevneekspresjonisme representerer noe ganske enestående i østslavisk billedkunst. Hans dramatiske helgenskikkelser står i diametral motsetning til den kontemplative roen og de harmoniske fargeklangene som preger ikonene til hans yngre kollega,Andrej Rubljov. Dennes fremstilling avDen hellige treenighet er mesterverket i moskovittisk ikonkunst, og retningsgivende for dens senere utvikling, likesom hans fresker iVladimir ogMoskva danner høydepunktet i det moskovittiske monumentalmaleriet. Den andre store maleren på 1400-tallet var Dionisij (omkring 1440–1508), særlig kjent for sin freskesyklus i Ferapontov-klosteret (oppført påUNESCOsverdensarvliste).
- Les mer omfreske.
Skulptur før 1600
Billedhoggerkunsten var lite utviklet i de østslaviske fyrstedømmene. Fra tiden førIvan 3. kjenner vi barerelieffer i stein i forbindelse med kirkearkitekturen og noen fårundskulpturer som fremstiller dyrefigurer. Ifølge krønikene fantes det imidlertid statuer av hedenske guder i Kiev da byen ble kristnet.
Den eldste overleverte rundskulpturen av en menneskelig skikkelse ble utført av steinhoggeren Vasilij Jermolov (død 1485) på bestilling av Ivan 3. Bare overdelen er bevart. Den forestiller hodet og skuldrene til det som en gang var rytterstatuenSankt Georg i kamp med dragen. Utførelsen tyder på at Jermolov ikke kan ha vært uten forgjengere. Han fikk imidlertid ingen direkte arvtagere.
På 1500-tallet var flatrelieffet dominerende. Men fra dette århundret finnes det også bevart rundskulpturer i tre, for eksempel enParaskeva-Pjatnitsa-figur som nå befinner seg iVologda.
Renessanse og barokk
Fra slutten av 1500-tallet og frem tilPeter den store forandret billedkunsten i detmoskovittiske imperiet karakter under påvirkning fra vesteuropeiskrenessanse ogbarokk. Fremstående menn lot seg avbilde på såkalte portrett-ikoner, til tross for kirkens forbud. Den mektige Stroganov-familien bestilte ikonmalerne til å lage små, kunstferdige ikoner, beregnet for individuell kontemplasjon. Fornyeren av ikonmaleriet på 1600-tallet, Simon Usjakov (1626–1686), strebet etter å skape et nytt formspråk for ikonenes gamle innhold. Etter hans oppfatning må inntrykket av det himmelske urbilde bli større jo mer naturlig det er anskueliggjort i kunstnerens avbildning.
- Les mer omrenessansen ogbarokken.
1700- og 1800-tallet
Realismens sentrale skikkelse i russisk malerkunst var Ilja Repin (1844–1930).Pramdragere ved Volga er malt i 1873.
Peter den stores reformer betegnet et brudd med den bysantinske og middelalderslaviske tradisjonen, også i malerkunsten, som utover 1700-tallet ble omformet etter vesteuropeiske forbilder. De første representantene for den nye stilen foretrakkportrettmaleriet. Aleksej Antropov (1716–1795) hører til den første generasjonen russiske portrettmalere, men ingen av hans portretter i den nye stilen kan måle seg med ikonene han i senere år utførte for Sankt Andreas-katedralen i Kyiv. Først med neste generasjon fikk Russland malere som fullt ut behersket den nye stilens teknikk: Fjodor Rokotov (1735–1808),Dmitrij Levitskij og Vladimir Borovikovskij (1757–1825). Den betydeligste portrettmaleren fra begynnelsen av 1800-tallet erOrest Kiprenskij. Hans samtidige, Aleksej Venetsianov (1780–1847), gjordegenremaleriet til en selvstendig gren av russisk billedkunst. Italiabildene til Silvester Stsjedrin (1791–1830) betegner en avgjørende etappe i russisklandskapsmaleri.
Aleksandr Ivanov regnes som den største russiske maleren fra første halvdel av 1800-tallet. Med italienske landskaper, aktstudier og religiøse visjonsbilder skapte han en kunst av europeisk format. I en særstilling i russisk malerkunst fra 1800-tallets første halvdel står de samfunnssatiriske bildene til Pavel Fedotov (1815–1852), som med sin kritiske holdning foregriper viktige trekk i 1860-årenes kunst.Vasilij Perov, kjent for sittDostojevskij-portrett (1872), var blant dem som mottok viktige impulser fra ham.
Da Kunstakademiet i 1863 satte oppOdin iValhall som motiv for årets gullmedaljeoppgave, brøt en gruppe studenter ut i protest mot det de tolket som et angrep pårealismen og dannet sin egen gruppe, de såkaltePeredvizjniki (Vandrerne). Lederen var Ivan Kramskoj (1837–1887). Hans kunst er, i likhet med verkene tilNikolaj Gay (Ge), preget av moralske problemstillinger. Gays viktigste arbeider er hans fremstilling av Kristi lidelsesvei.
Lederskikkelsen i 1870- og 1880-årenes realisme var ukrainerenIlja Repin, like fremragende som portrettist,genre- oghistoriemaler. Den store russiske historiemaleren var imidlertidVasilij Surikov. Han klarte å transformere sine modeller til representanter for det gamle Russland, idet han rekonstruerte begivenhetene ved hjelp av historiske kildeskrifter. Med fremstillinger somHenrettelsen avstrelitsene (1881) ogFyrstinne Morosova (1887) overskred han realismens konvensjoner og skapte et symbolskhistoriemaleri. Også landskapsmaleriet mottok viktige impulser fra Surikov. Bakgrunnslandskapene i hans historiske bilder betydde mye for de rene landskapsmalerne på slutten av århundret, blant andreIsaak Levitan ogmarinemaleren Ivan Ajvasovskij.
Omkring år 1900 brakte Konstantin Korovin (1861–1939)impresjonismens fargespill inn i det russiske landskapsmaleriet. IMikhail Vrubel fikksymbolismen i diktningen sitt motstykke i malerkunsten. Marianne von Werefkin (født Marianna Vladimirovna Verjovkina, 1860–1938) var elev av Repin, og skapte tidligeekspresjonistiske arbeider etter at hun emigrerte til Tyskland, senere Sveits, i 1896.Valentin Serov førte tradisjonene fra 1800-tallet over til 1900-tallet, idet han med sin universelle begavelse maktet å kombinere det beste i det gamle med det varige i det nye.
Mikhail Nesterov er med sine lyriske visjoner av «det hellige Russland» en særegen representant for den nye fordypelsen i den gamle, bysantinske tradisjonen, som er typisk for tiden omkring 1900. Det var da russerne oppdaget de gamle ikonenes estetiske skjønnhet, samtidig som deres ledende kunstnere sluttet seg til de nye,avantgardistiske retningene i europeisk malerkunst.Viktor Borisov-Musatov er en av de fineste representantene for denne overgangstiden. Under sitt Paris-opphold ble han påvirket avPuvis de Chavannes, som også fikk betydning forKusma Petrov-Vodkin.
- Les mer omrealisme,historiemaleri,impresjonismen ogportrettkunst.
Skulptur
Ivan den strenge av Mark Antokolskij, fra slutten av 1800-tallet.
Den russiske skulpturens historie begynner for alvor med Carlo Bartolomeo Rastrelli (1675–1744), far tilkeiserinne Elisabets arkitekt. Den første rektoren for billedhoggerskolen ved Kunstakademiet i St. Petersburg var franskmannen Nicolas-François Gillet (1709–1791), som utdannet den første generasjonen av russiske billedhuggere. Blant dem hører Feodosij Stsjedrin (1751–1825), Fedot Sjubin (1740–1805) og Fjodor Gordejev (1744–1810) til de best kjente. Felles for dem alle er en sterk påvirkning fra samtidensklassisistiske stil og fra oldtidens klassiske skulptur, som de lærte å kjenne på sine italiareiser.
Den samme bakgrunnen hadde Mikhail Kozlovskij (1753–1802), en av Russlands største billedhoggere, hvis hovedverk erSuvorov-monumentet i St. Petersburg (1799–1801). Den store hærføreren var for gammel til å bli avbildet i klassisistisk nakenhet, og Kozlovskij valgte derfor å fremstille Suvorov i krigsgudenMars' skikkelse, med hjelm og panser. Statuen er den eneste fra denne perioden som kan måle seg med rytterstatuen avPeter den store, utført av franskmannenÉtienne Maurice Falconet forKatarina 2. og innviet i 1782. Ivan Martos (1754–1835) representerte en mer intim side av klassisismen med sine sepulkralskulpturer i den helleniserende stilen som var så populær omkring 1800.
Klassisismen ble retningsgivende for skulpturutsmykningene i St. Petersburg og i de omliggende slottsanleggene, så vel som for portrettbystene. Stilen når et høydepunkt så sent som i 1839 med P. K. Klodts (1805–1867) fire ynglinger med hester ved Anitsjkov-broen. Først i annen halvdel av 1800-tallet slo en ny stil igjennom, med skikkelser fremstilt i hverdagsscener fra samtiden, først og fremst i skulpturene tilMark Antokolskij, som siden vendte seg til historiske motiver.
Omkring århundreskiftet måtte denne retningen vike for langt friere og bredere modellering hosPavel (Paolo) Trubetskoj, hvis mesterverk er rytterstatuen avAleksander 3 (1909). MedAnna Golubkina orienterte russisk billedhoggerkunst seg i samfunnskritisk retning. I verker somGående mann (1912) ser vi hvordan hun i likhet med sin lærerAuguste Rodin strebet etter å modellere et menneske i overgangen mellom stillstand og bevegelse, mellom søvn og våken tilstand. Det samme kan sies om Aleksandr Matvejevs (1878–1960)Våknende yngling fra 1907. I motsetning til Trubetskoj og Golubkina går han imidlertid bort fra bløte, «maleriske» materialer som plastilin og leire og foretrekker stein.
1900-tallet
Perioden mellom revolusjonene i 1905 og 1917 var uten sammenligning den mest nyskapende i russisk kunst. Kontakten med fransk og tysk kunst virket inspirerende på russiske malere. Vasilij Kandinskij var en av pionerene i denne perioden. Han var med å grunnlegge det abstrakte maleri. Bildet viserStor studie, 1914, som er preget av hans fargemusikalske komposisjoner fra de første årene. Salomon R. Guggenheim Museum, New York.
Etter revolusjonen i 1917 så det en tid ut til at den kunstneriske radikalismen skulle få frie tøyler, men etter den politiske og ideologiske tilstramming i 1922 måtte tilhengerne av modernismen forlate landet. Kunsten ble propagandapreget og revolusjonen ble forherliget i et tradisjonelt og etter hvert stivnet formspråk. Industriarbeidernes virke og det kollektive landbruk ble foretrukne motiver. Bildet viser en plakat fra 1920 med oppfordring om å gå inn i den røde hærs kavaleri.
Omkring 1900 var gruppenMir iskusstva(Kunstens verden) toneangivende i russisk maleri. Typisk er disse kunstnernes ironiske lek med fortidens uttrykksformer, en forkjærlighet for det kulisseaktige, lett teatralske, kombinert med sofistikert formsans og utsøkt smak. En karakteristisk representant for Kunstens verden er Alexandre Benois, som typisk nok var en fremragende teatermaler. Gruppen hadde nær forbindelse medSergej Djagilevsrussiske ballett. Både Leon Bakst ogAleksandr Golovin tilhørte gruppen. Byen St. Petersburg var et yndet motiv for medlemmene av Kunstens verden. For grafikerenAnna Ostroumova-Lebedeva ble forevigelsen av St. Petersburg-arkitekturen en livsoppgave. Mens Kunstens verden-kunstnerne mytologiserte historien, skapte kunstnerne omkringDen blå rose samtiden om til mytiske bilder. Kusma Petrov-Vodkin stod denne gruppen nær i begynnelsen av 1900-tallet.
Nonfigurasjon og konstruktivisme
Etter 1920 ble de nonfigurative «Ruterknekt»-malerne de toneangivende. Blant dem finner viMikhail Larionov,Natalja Gontsjarova,Marc Chagall,Vasilij Kandinskij,Kazymyr Malevytsj ogVladimir Tatlin, som markerer overgangen til det gjenstandsløse (nonfigurative) maleriet i Sovjetunionen. Kandinskij regnes som en av pionerene for det abstrakte maleriet i verdenskunsten. Larionov og Gontsjarova strebet etter å forene sin begeistring for det primitive, opprinnelige, med impulser fraekspresjonismen. Chagall bruktekubismens formspråk til å skape en uendelig poetisk «bakvendt verden», mettet med elementer fra østjødenes myter og legender. Marie Vorobieff (1892–1984), som emigrerte til Paris i 1912, ble omtalt som «den første kvinnelige kubist». En underlig kombinasjon av det arkaiske, mytisk-religiøse og det modernistisk-analytiske finner vi hosPavel Filonov. Polsk-ukrainske Malevytsj drev ytterliggående eksperimenter med nonfigurative konstruksjoner side om side med at han skapte figurative bilder, bygd opp ved hjelp av grelle fargekontraster med sterk appell til følelsene. Med sitt berømteSort kvadrat, malt i 1915, regnes han som grunnlegger avsuprematismen – en kunst befridd fra det sansbare. Tatlin bante med sine såkalte «kontra-relieffer» veien forkonstruktivismen. Ljubov Popova (1889–1924) gjorde seg tidlig bemerket innen både konstruktivistisk, suprematistisk og kubistisk maleri.
Avantgardens eksperimenter gjorde sitt inntog i skulpturen samtidig som i maleriet. Til retningens fremste representanter hørerNaum Gabo og brorenAntoine Pevsner, som imidlertid begge forlot landet kort etterrevolusjonen, og skapte sine viktigste verker i Vesten. GabosRealistiske manifest, konstruktivismens sentrale skrift fra 1920, vektla kunstens frigjørelse fra konvensjonelle prinsipper om linjer, farge og volum, og hevdet at kunst må ta utgangspunkt i «de materielle realitetene i tid og rom».
Det kan rent umiddelbart virke høyst merkelig at russiske og sovjetiske kunstnere så plutselig kunne komme i fremste linje i europeisk kunst. Men de hadde helt fra begynnelsen av 1900-tallet hatt anledning til å studere de franskemodernistenes ypperste verker hjemme hos seg selv, takket være privatsamlingene til Sergej Sjtsjukin og Ivan Morozov, som i tiden fra århundreskiftet frem til denførste verdenskrig skaffet seg en utsøkt samling fransk samtidskunst, fraimpresjonistene tilPicasso. Særlig varMatisse godt representert. I 1914 talte Sjtsjukins samling 221 verker av franske impresjonister ogpostimpresjonister. Denne konsentrasjonen av mesterverker hadde som følge at fransk maleris mest avanserte ideer og tendenser fra 1900-tallets første tiår var bedre kjent i Moskva enn i Paris (Camilla Gray).
Etterrevolusjonen i 1917 fortsatte noen av avantgardistene å arbeide i hjemlandet, mens andre valgte å bosette seg i Vesten. En fremtredende rolle spilte grafikerenVladimir Favorskij. En av hans betydeligste elever varAleksandr Dejneka. KunstforeningenOberiu, grunnlagt i 1927, søkte å bryte ned sjangergrensene mellom kunstartene og planla store kunstprosjekter der det inngikk teater, film, billedkunst og tekst. Konstruktivismen i maleriet ble videreført avEl Lisitskij ogAleksandr Rodtsjenko.
- Les mer omkonstruktivisme ogsuprematisme.
Naum Gabo,Lineær konstruksjon nr. 2, 1949. Akrylglass og nylontråd. Høyde 80 cm. Wilhelm-Lehmbruck-Museum, Duisburg.
Kasimir Malevitsj'Svart kvadrathar blitt sagt å representere «maleriets nullpunkt», og bildet regnes som et hovedverk i modernismens abstrakte kunst. Malevitsj malte i alt fire versjoner av motivet mellom 1915 og 1930.
Sosialistisk realisme
Isaak I. BrodskijsV. I. Lenin foran Kreml, 1924. Oljemaleri, 189 x 140 cm. Det sentrale Leninmuseum, Moskva.
Vera Mukhinas sosialrealistiske monumentArbeider og kolkoskvinne, 1936. Han holder en hammer i hånden og hun en sigd, og de skal symbolisere foreningen av arbeidere og bønder. Skulpturen ble utstilt på verdensutstillingen i Paris i 1937. Nå står den i Kreml.
Det viste seg ganske snart at avantgardens dristige eksperimenter ikke lot seg forene medstalintidens kunstpolitikk. 1930-årenes maleri er formelt preget av en tilbakevenden til 1800-tallets illusjonistiske realisme, innholdsmessig av en glorifisering avsovjetstaten og dens representanter, av de historiske begivenheter og skikkelser som hadde bant veien for den.
Av Isaak Brodskijs (1884–1939)Lenin-bilder er kanskjeLenin i Smolnyj (1930) mest kjent.Aleksandr Gerasimov ble spesielt berømt for sine portretter av det nye ledersjiktet. Boris Joganson glorifiserte i sine bilder kommunistenes mot og offervilje underborgerkrigen, og betegner formelt en fortsettelse av «Vandrerutstillernes» historiemaleri. Av spesiell kunsthistorisk interesse er stalintidens herskerkult, som ikonografisk betraktet representerer en særegen kombinasjon av tsartidens keiserikonografi, med sine tradisjoner helt tilbake tilRomerrikets keiserdyrkelse, og den demokratiske malerkunstens realistiske konvensjoner, slik de ble utviklet av 1800-tallets russiske kunstnere. Nær forbundet med denne glorifiseringen avSovjetunionens ledersjikt er densosialistiske realismen, hvor realismens formale konvensjoner kombineres med en ideologiskutopisme i fremstillingen av det nye samfunnet og dets helter.
Vera Mukhinas (1889–1954)Arbeider og kolkhoskvinne, utført i rustfritt stål for den sovjetiske paviljongen påverdensutstillingen i Paris i 1936, er blitt selve innbegrepet på sosialistisk realisme i billedhuggerkunsten. Den samme stilen preger Mukhinas portretter, mens Sara Lebedeva (1892–1967) dyrket en mer innadvendt portrettkunst.
Andre verdenskrig aktualiserte krigstematikken og førte til en fornyet interesse for heroiske kamper mot inntrengerne i tidligere tider. Pavel Korin (1895–1967) malte sinAleksandr Nevskij-triptykhon (1942–1943), til minne om seieren overde tyske ordensriddere i 1242.
- Les mer omsosialistisk realisme ogSovjetunionens kultur.
Etterkrigstiden
Etter Stalins død begynte nye tendenser å manifestere seg i billedkunsten. Yngre kunstnere grep bevisst tilbake til avantgardens kunst fra tiden omkringførste verdenskrig, og det dukket også opp bilder som signaliserte helt nye tendenser. For den første retningen fikk gamle mestere som Favorskij, Dejneka og Petrov-Vodkin fornyet aktualitet. Med utgangspunkt i deres verker kunne man igjen vie seg studiet av maleriets formproblematikk. Som representant for den andre retningen står Aleksandr Tysjler (1898–1980), som i 1920-årene hadde dyrket det grotesk-teatralske, og som i 1950- og 1960-årene stod frem med gåtefulle fantasilandskaper, preget av ytterst raffinerte fargeklanger og rytmer.
I 1970-årene fikk den offisielle sovjetiske kunsten sitt motstykke i en uoffisiell kunst som bevisst avvek fra, og av og til også stilte seg i opposisjon til, den sosiale realismens dogmer og konvensjoner. Opposisjonsmalernes kunst var høyst forskjellig, og spente fra rent nonfigurative bilder til figurative landskapsmalerier,allegorier og symbolisering av den sansbare virkeligheten. 1970-årenes sovjetiske opposisjonsmaleri kjennetegnes dessuten ofte ved en subtil religiøs symbolbruk, som også vitnet om at den store tradisjonen i russisk billedkunst levde videre.
Nyere billedhoggerkunst var påvirket avabstrakt ekspresjonisme. Hos Ernst Neizvestnyj, som inntil han emigrerte i 1976 ble ansett for å være den fremste blant datidens yngre sovjetiske billedhoggere, finner vi eksempler på slike abstrakte konfigurasjoner, følelsesladd til bristepunktet. En lignende abstrakt ekspressivitet kjennetegner også arbeidene tilVadim Sidur (1924–1987), som i 1986 sammen med en rekke andre nonkonformistiske kunstnere ble angrepet i pressen, men som etter sin død flere ganger er blitt omtalt med stor anerkjennelse.
I 1970-årene så man en begynnende konseptuell orientering blant russiske kunstnere. En intens eksperimentering ble merkbar; det gjaldt å tilegne seg uttrykksmåter som hadde vært forbudt eller rett og slett ukjent i sovjettiden, og samtidig utvikle egne formspråk. «Moskva-konseptualismen» blir i ettertid sett som en viktig del avkonseptkunstens historie, med sentrale kunstnere somIlja Kabakov,Dmitrij Prigov og Irina Nakhova (født 1955). På samme tid var de såkalte Sots art-kunstnerne inspirert av vestligpopkunst, og ironiserte over den sosialistiske realismens estetikk og symboler.
- Les mer omekspresjonisme,kubisme,konseptkunst ogpopkunst.
Post-sovjetisk kunst og nyere samtidskunst
Pjotr Pavlenskij under en performance utenfor Serbskij-senteret for psykiatri i oktober 2014, der han kuttet av seg øreflippen i protest mot bruken av psykiatri som politisk virkemiddel i Russland. Arbeidet var også en hyllest til Van Gogh.
Nyere russisk kunst fikk relativt liten oppmerksomhet i utlandet etter oppløsningen av Sovjetunionen. Et unntak var georgiskfødteZurab Tsereteli og hans storskala monumenter, blant annet den 94 meter høyePeter den store-statuen i Moskva. Tsereteli har oppført større monumenter i Vesten, blant annet i Sevilla, Spania og i New Jersey, USA.
Ilja Kabakov skulle bli en av få som umiddelbart slo gjennom i den internasjonalesamtidskunsten, med en rekke utstillinger i Europa og USA fra slutten av 1980-årene. I 1994 hadde han en større utstilling på Museet for samtidskunst i Oslo, nåNasjonalmuseet, som anskaffet installasjonenSøppelmannen (Mannen som aldri kastet noe) fra 1988 til sin samling.
Blant russiske kunstnere som har gjort seg bemerket i internasjonalt kunstliv finnes flere opposisjonelle som har måttet sone fengselsstraffer for sitt regimekritiske virke, somperformancekunstnerenPjotr Pavlenskij og denfeministiske kunstnergruppenPussy Riot. Multimediakunstneren Slava Mogutin (født 1974) lever i politisk eksil i USA på grunn av sine aksjoner for homofiles rettigheter i Russland.
Oleg Kulik (født 1961) har bemerket seg internasjonalt med overskridendeperformanceprosjekter. Blant annet har han opptrådt som aggressiv hund i flere utstillingssammenhenger, hvor han har gått til fysisk angrep på publikummere. Den tidligere Sots art-kunstneren Grisha Bruskin (født 1945) har etablert seg internasjonalt innen maleri, skulptur og grafikk, mens Anna Parkina (født 1979) refererer til den russiske avantgardehistorien ikollasj, performance og skulptur. Sergej Sjutov (født 1955) banet vei forvideokunsten i Russland, og kunstnergruppen AES+F har markert seg med større videoinstallasjoner og prosjekter i offentlig rom. KollektivetTsjto delat kombinerer kunst, aktivisme og politisk teori i uttrykk som omfatter video og radiosendinger, teater,muralmalerier og installasjoner, offentlige prosjekter og seminarer.
I 1990-årene var Olja Ljalina (født 1971) og Aleksej Sjulgin (født 1963) blant pionerene innen såkaltnet.art, kunst laget på og distribuert viainternett. I 2008 var filmskaperen Anton Vidokle (født 1965) en av grunnleggerne ave-flux journal, et internett-tidsskrift som publiserer kunstteoretiske tekster med en stor leserskare i internasjonalt kunstliv.
- Les mer omsamtidskunst,performance,videokunst ogny mediekunst.
Les mer i Store norske leksikon
En representant for konstruktivismen: Vladimir TatlinsModell til Monument til Den tredje internasjonale, 1919–20. Tre, jern og glass. Det russiske museum, St. Petersburg.
AvVladimir Tatlin foto: ukjent/NTB Scanpix ※.Lisens:Begrenset gjenbruk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.