De viktigste stønadsformene i krigspensjoneringen er invalidepensjon ogetterlattepensjon. Pensjonene beregnes med utgangspunkt i den arbeidsinntekten vedkommende antas å ville ha hatt i 1946. Ytelsene blir regulert i takt medgrunnbeløpet ifolketrygden.

Satsene for enkepensjon tilsvarer²/₃ av satsene for full invalidepensjon. Ved utgangen av 2004 var det 9900 personer som hadde krigspensjon, og 6000 av disse var etterlattepensjonister.

Opprinnelig bygde lovene på en forutsetning om at fysiske og psykiske skadevirkninger av krigspåkjenninger lot seg fastslå ved legeundersøkelse av den skadde kort tid etter at påkjenningene var opphørt.

Etter hvert viste det seg at virkningene av krigspåkjenninger kunne gi seg utslag i svekket helse og nedsatt arbeidsevne også lenge etter krigen. For å lette adgangen til pensjon i slike tilfeller ble en tilleggslov vedtatt i 1968.

Den gjelder blant annet aktive motstandsfolk, krigsfanger,sjømenn som seilte i krigsfarvann og militære som gjorde aktiv krigstjeneste. Her kreves som hovedregel ikke bevis for årsakssammenheng mellom påkjenninger under krigen og den sykdom eller skade vedkommende blir rammet av.

Krigspensjon ytes ikke til personer som har gjort seg skyldig ilandssvik. Pensjon er også blitt nektet den som på annen måte har gjort seg skyldig i «grovt uverdig forhold». Dette har i praksis særlig gjeldt kvinner som under krigen hadde kontakt med noen som tilhørte den tyske okkupasjonsmakten («tyskerjenter»).

• krigsseiler
• folketrygden
• pensjon