Kirkens musikk har sitt fundament iDet gamle testamentet og i beskrivelsene av sangen og musikken vedJerusalems tempel. Fortellingen omDavid som spilteharpe for kongSaul, har tjent som et eksempel på musikkens virkninger på kropp og sinn. Videre har de mange oppfordringene til sang og spill iSalmene tjent som begrunnelser for å ta i bruk et bredt spekter av såvel vokal som instrumental musikk i kirkens gudstjeneste. Både kollektiv sang og ulike former forvekselsang er omtalt. Tekstene i Det gamle testamentet omtaler også 20 ulikemusikkinstrumenter som kan klassifiseres som henholdsvisblåseinstrumenter,strengeinstrumenter ogslaginstrumenter. Ved templet virket profesjonelle sangere og musikere.

Det nye testamentet har betydelig færre referanser til sang og musikk enn Det gamle testamentet, men i fortellingen omJesu avskjedsmåltid med disiplene beskrives fellessang (Matteusevangeliet 26,30 ogMarkusevangeliet 14,26). Paulus oppfordrer to ganger menighetene til å syngesalmer,hymner og åndelige sanger for Herren, ifølgeEfeserbrevet (5,19) ogKolosserbrevet (3,16).

I de apokalyptiske tekstene i Det nye testamentet omtales blåseinstrumentetshofar (oversatt medtrompet ellerbasun), foruten atharper nevnes i beskrivelsen av den himmelske gudstjeneste iJohannes' åpenbaring (15,2f). Den tidlige kristne kirken kom imidlertid utelukkende til å benytte sang ved sine sammenkomster.

Hvordan musikken ved templet eller i de første kristne menighetene lød, vet vi lite om ettersom musikken ikke ble skrevet ned. Den eldste kristne sangen med melodi som er bevart, er den såkalteOxyrynchos-hymnen. Den er skrevet på etpapyrusfragment som ble funnet iEgypt i 1918 og er datert til slutten av 200-tallet.

Kirkemusikken har et stort mangfold avformer, hvorav de fleste springer ut av den latinskemessen ellertidebønnene. Til de store høytidenejul,påske ogpinse finnes stort anlagteoratorier ogpasjoner. Former i kirkemusikkens randsone er kirkeopera, bibelspill og historiske spill.

I gudstjenesten formidles liturgiske tekster på fire måter:

1. som resitasjon på enkle melodiformler
2. som responsorial sang mellom forsanger og menighet eller forsanger og kor
3. somantifonal sang mellom to halvkor eller mellom kor/menighet og orgel (såkalt alternatimpraksis)
4. som direkte sang, der en solist, et kor eller menigheten synger kontinuerlig uten noen form for veksling

Kirkemusikkens repertoar dekker alle de viktige epokene imusikkhistorien og foreligger sommonofoni (enstemmighet),polyfoni (flerstemmighet) oghomofoni (harmoniledsaget melodi). Innenfor det enstemmige repertoaret skjelner man mellomsyllabiske melodier (én tone per tekststavelse),melismatiske melodier (mange toner per stavelse) og melodier i neumatisk stil/gruppestil (en mellomting av syllabisk og melismatisk stil).

Den kirkelige vokalpolyfonien, en avrenessansens viktigste arvestykker, kan være mer eller mindre kompleks. I stor grad bygger den på en veksling mellom imiterende teknikker og mer deklamerende partier. Ofte er en kjent melodi benyttet som såkaltcantus firmus.Koralen er den viktigste representanten for den homofone stilen, der en syllabisk melodi understøttes note for note avakkorder. I nyere tid er også populærmusikalske former og instrumentarier blitt gradvis mer anerkjent i store deler av kristenheten, selv om kirkens tradisjonelle skepsis til rytmeinstrumenter som piano og slagverk har vært seiglivet.

IDen katolske kirke brukes først og fremst enstemmiggregoriansk sang tillatinske tekster. Standardrepertoaret omfatter musikk til alle gudstjenesteformene og til hele kirkeåret og helgenkalenderen. Orglet har både ledsagende og selvstendige funksjoner i gudstjenestene og ved konserter.

Den ortodokse kirkes musikk er helt og holdent vokal. Instrumenter benyttes ikke. Flerstemmig korsang er vanlig, enten fremført av mannskor eller av blandede kor. Stilen er i stor grad resitativisk.

De protestantiske kirkesamfunnene har i varierende grad videreført førreformatoriske tradisjoner på musikkområdet, mest konservativt innenforden anglikanske kirke, mindre konservativt innenforde reformerte (kalvinske) kirkesamfunnene. Felles er bruken av de lokale folkespråkene, selv om mange komponister også har benyttet latin. Karakteristisk for den anglikanske kirken er at den har opprettholdttidebønnene i form av menighetsgudstjenester, morning prayer og evensong. I disse har kirkekorene en bærende funksjon, og en rekke komponister har bidratt med musikk til de bibelske salmene (anglican chant) og de nytestamentlige lovsangeneBenedictus,Magnificat ogNunc dimittis (alle fra Lukasevangeliet, kapittel 1–2) foruten den oldkirkelige lovsangenTe Deum.

På grunn avMartin Luthers positive syn på musikkens kunstneriske og pedagogiske verdi harden lutherske kirke vært kjennetegnet av en forening av folkelige menighetssalmer og kunstmusikk for kor og ulike instrumenter. Lokale ressurser og preferanser gir kirkemusikken ulik profil. I praksis vil større kirkemusikkverk bli presentert ved konserter, mens gudstjenestene tradisjonelt domineres av unison menighetssang og orgel.

De reformerte kirkesamfunnene har tradisjonelt begrenset seg til metrisk gjendiktede bibelske salmer som synges unisont av menighetene. I områdene som fulgteUlrik Zwinglis ogJean Calvins reformasjon, ble orglene tatt ut av bruk eller regelrett kastet ut. I dag er det likevel vanlig med orgelmusikk og orgelledsagelse til menighetssangen. En kraftig kirkemusikalsk impuls gikk i andre halvdel av 1900-tallet ut fra det reformerte klosteret iTaizé i Frankrike, hvor en ny form for flerstemmig forsamlingssang oppstod.

Forbildet for kirkelig vokalpolyfoni har i over 400 år værtGiovanni Pierluigi da Palestrina. Med sine mange gjennomkomponertemesser ogmotetter i en balansert, overpersonlig stil ble han skoledannende. Innenfor den romersk-katolske kirke ble han fulgt av komponistene tilhørende den venetianske skolen (Claudio Monteverdi,Giovanni Gabrieli med flere). Underbarokken skapteGiovanni Pergolesi ogAntotnio Vivaldi verker som fortsatt fremføres hyppig, menswienerklassikerneWolfgang Amadeus Mozart,Joseph Haydn og romantikere somAntonín Dvorak,Anton Bruckner og Josef Rheinberger (1839–1901) skrev messer og annen kirkemusikk i det store formatet. Det gregorianske melodirepertoaret har i utstrakt grad forsynt katolsk kirkemusikk med tematisk materiale.

Den lutherske kirkes bejaende standpunkt til kunstmusikk stimulerte komponister til å skape et rikt repertoar av såvel vokal som instrumental musikk. Av en lang rekke større og mindre mestere skal nevnesHeinrich Schütz,Dietrich Buxtehude og – fremfor alle –Johann Sebastian Bach. Etter Bach gikk kirkemusikken inn i en stagnasjonsperiode, men kirkelige oratorier og andre korverk ble komponert av blant andreMendelssohn ogJohannes Brahms. På 1900-tallet ga den tyskeneoklassisismen sterke impulser til en fornyelse av kirkemusikken på grunnlag av eldre former, gjennom komponister somErnst Pepping ogHugo Distler. I luthersk kirkemusikk er koralen et viktig og stadig tilbakevendende element, både som tematisk materiale og i form av innskudd i kantater, pasjoner og oratorier.

Også i anglikansk tradisjon står kirkemusikken sterkt, både den eldre vokalpolyfonien representert ved blant andreJohn Taverner,Thomas Tallis ogWilliam Byrd, barokken ved komponister somJohn Blow,Henry Purcell, ogGeorg Friedrich Händel, den viktorianske perioden med John Stainer (1840–1901),Hubert Parry ogCharles Villiers Stanford og nyere tid med Herbert Howells (1892–1983),John Tavener og John Rutter (født 1945). Julesangene (carols) representerer et viktig folkelig innslag i anglikansk kirkemusikk.David Willcocks' arrangementer for den populære adventsgudstjenestenNine lessons and carols har fått bred anvendelse, også i Norge. Det er imidlertid store kvalitetsforskjeller mellom kirkemusikken ved de kjente universitetskirkene og katedralene på den ene siden og i landsbykirkene på den andre.

I tillegg til orglet må ogsåkirkeklokkene regnes som kirkelige musikkinstrumenter. Noen kirker har egneklokkespill. Håndklokkekor (handbell choirs) er populære i England og USA. Håndklokkene er stemte klokker slik at bådemelodi ogharmoni kan fremføres. Tradisjonen med tårnmusikk (tyskTurmmusik) er også kjent i Norge. På høytidsdager spilte messingblåsere fra kirketårnene. I mange tyske byer ble slik musikk organisert av byens «Stadtpfeifer». Ved gudstjenestene på høytidsdagene er det fortsatt vanlig at orglet forsterkes av for eksempel entrompet, og vedbryllup oggravferd vil det som regel være instrumentale innslag til orgelakkompagnementet.Musikkorps og andre instrumentalensembler opptrer på gjestebasis i kirkene mange steder ved spesielle anledninger. I løpet av de siste tiårene erpiano ellerflygel blitt et fast inventar i norske kirker. Noen menigheter etablerer popband til å ledsage såkalt moderne lovsang,gospelsang med mer.Harmonium var lenge en vanlig orgelerstatning, men er praktisk talt ikke lenger å finne i kirkene. Den avvisende holdningen til bruk av visse instrumenter i kirken kan forklares i lys av deres kulturelt betingede assosiasjonsbyrde. For eksempel erfela blitt omtalt som syndens eller fandens instrument. Dette synet regnes i dag stort sett som antikvert.

Norske organisters utdanning har variert sterkt. I eldre tid skjedde utdanningen etter mønster av håndverksfagene: Man gikk i lære hos en mester til man behersket faget. Mange organister innvandret fra Tyskland. Fra midten av 1800-tallet har stadig flere norske organister fått sin utdanning ved en organistskole eller etmusikkonservatorium, men enda flere har hatt bakgrunn som lærere. Ikke så få har også vært amatører med liten formell utdanning. I Norge utdannes i dag kirkemusikere vedNorges Musikkhøgskole (NMH, Oslo),Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU, Trondheim) og Musikkonservatoriet i Tromsø (del av UiT,Norges arktiske universitet). Kirkemusikalsk tilleggsutdanning til musikere med annen bakgrunn tilbys ved NMH og NTNU samt ved Kirkelig utdanningssenter nord (Tromsø, del avVID vitenskapelig høgskole).

Norske kirkemusikere var inntil år 2000 organisert i Norsk kantor- og organistforbund. I dag hører de fleste tilCreo – Forbundet for kunst og kultur (tidligere Musikernes Fellesorganisasjon). Forbundet gir ut fagbladetNorsk kirkemusikk. Kirkekorene er organisert i Norges Kirkesangforbund, mens de kirkelige barne- og ungdomskorene er organisert i Ung kirkesang. Korforbundene arrangerer kirkesangfester og kurs. Viktige festivaler på kirkemusikkfeltet erOslo Internasjonale Kirkemusikkfestival ogOlavsfestdagene i Trondheim. På nordisk basis møtes kirkemusikere hvert fjerde år til nordiske kirkemusikksymposier.

• kristendom
• musikk
• salme
• gospel

• Blackwell, Albert L.:The sacred in music, 1999
• Baden, Torkil:Toner i tusen år : en norsk kirkemusikkhistorie fra gregoriansk sang til gospel, 1995
• Hernes, Asbjørn:Impuls og tradisjon i norsk musikk 1500–1800. Oslo 1952.
• Holter, Stig Wernø:"Hellig sang med himmelsk lyd", 2003
• Laub, Thomas:Musik og kirke.Udgivet av Samfundet Dansk Kirkesang. Poul Kristensens Forlag 1997 [1920].
• Moberg, Carl-Allan:Kyrkomusikens historia, 1932
• Holter, Stig Wernø:Kom, tilbe med fryd: Innføring i liturgikk og hymnologi.Solum forlag 2008.
• Sundberg, Ove Kr.:Musikk og liturgi, 2002
• Weinmann, Karl:History of church music, 1979
• Wilson-Dickson, Andrew:Musik i kristen tradition : från tempel och katedraler till kyrkor och torg, 1996
• Wilson-Dickson, Andrew:The Story of Christian Music.Fortress Press, Minneapolis 1996.
• Westermeyer, Paul:Te Deum: The Church and Music.Fortress Press, Minneapolis 1998.