Bokstavene i en minuskelskrift strekker seg over tre «etasjer» –x-høyde eller kjernehøyde, overlengder og underlengder – og skrives mellom fire hjelpelinjer. Den skiller seg dermed fra enmajuskelskrift der alle bokstaver, i likhet med våre egne store bokstaver, har samme høyde.

Den karolingiske minuskelen er en åpen, klar og innbydende skriftform med god kontrast mellom de enkelte bokstavene. Den er estetisk og formmessig konsistent, uten greske elementer; bokstavene har en form som er en direkte konsekvens av skriverens håndbevegelser i arbeidet med sitt skriveredskap – enrørpenn med bredskåret spiss. Skriften skiller seg på den måten ut fra uncialskriftene der enkelte bokstavformer er formet med penn påpergament mens andre har tydelig spor etter bokstaver som er hugget i stein – trekk både fra gresk håndskrift og fra romerske monumentalbokstaver.

Karolingernes minuskelskrift var en revolusjon i utviklingen av skrift og bokstaver. Med minusklene fikk bokstavene tilført mer visuell informasjon – overlengder og underlengder. Det styrket bokstavenes «identitet» og særtrekk – bokstavene tålte å bli mindre uten at det gikk ut overleseligheten. Det skapte også en mulighet for å kombinere majuskelbokstaver og minuskelbokstaver i samme tekst, men med ulike roller i teksten.

I Karl den stores rike var det mange tungemål og mange skriftvarianter. Karolingernes minuskelskrift utviklet seg skritt for skritt over tid med utgangspunkt i halvuncialer og andre tidligere håndskrevne minuskelformer. Utviklingen av en slik skriftform kan ta århundrer og utvikles gjerne på forskjellige steder samtidig. Noen karolingiske overgangsformer er å finne så tidlig som på 500- og 600-tallet; en fullt utviklet karolingisk minuskel er registrert iCorbeil i 780. De første eksperimentene var preget av lokale varianter, men utover på 800-tallet ble dette en stabil skriftstandard som spredte seg ut over heleVest-Europa. Da Karl den store kom til makten i 771, hadde den stort sett funnet sin form.

Når de mange tidlige lokale variantene av karolingerminuskelen kunne forene seg i en «nasjonal» standard, skyldtes dette i stor grad den omfattende kopieringsvirksomheten som foregikk iklostrene på denne tiden, særlig i Frankerriket, men også andre steder. Det er i denne perioden en mengde manuskripter fra antikken blir hentet frem fra klostrenesbiblioteker og reddet for ettertiden gjennom en storstilt kopieringsinnsats, og manuskripter og kopier ble delt klostrene imellom – også over landegrensene – for videre kopiering og distribusjon.

Utviklingen av den karolingiske minuskelen henger nøye sammen med de språklige reformene som ble gjennomført under den karolingiske renessansen.Romerneslatin hadde i løpet av noen århundrer begynt å løse seg opp i lokale varianter og dialekter, og latinen som språk var blitt svekket. Karls ambisjon var å gjenreise det klassiske latinske språket, både somliturgisk språk og som administrasjons- og juridisk språk.

En viktig pådriver i utviklingen, både av skriften og språket, var den store reformen avHieronymus' bibel, ledet avAlkuin fra York. Som en dypt religiøs mann støttet Karl åpenbart Alkuins arbeid med bibelreformen og et fellesliturgisk språk for hele riket. Men han hadde like åpenbart en interesse av et nasjonalt administrativt språk, og at det kunne kommuniseres gjennom en felles skriftstandard.

I omgangen med antikke manuskripter fikk de karolingiskemunkene kjennskap til romernes tidligere skriftformer – capitalis quadrata, capitalis rustica, uncialer og halvuncialer – og var de første som klarte å utnytte en slik skriftvariasjon i praktisk typografi. I løpet av 50 år produserteTours-klosteret, under Alkuins og etterfølgeren Fridugisus' ledelse, nærmere 100 bibler i karolingisk minuskel. Disse biblene skal ha vært etterspurt – ikke minst på grunn av skriften og utformingen.

Den karolingiske minuskelskriften holdt seg stabil helt til ut på 1000-tallet. Karl den store døde i 814. I 843 ble riket delt i tre, og det maktpolitiske og administrative grepet fraAachen ble gradvis svekket. Etter hvert begynte normer og standarder å glippe, både språket og skriften løste seg opp i lokale varianter. Skriftformen endret seg nå gradvis på en ensidig og systematisk måte: Bokstavene ble smalere og mer kondensert, streken ble kraftigere ogbuene som binder devertikale bokstavdelene sammen ble brukket og vinklet.

Dette var begynnelsen på det vi kallergotisk skrift. Den avrundede og åpne karolingiske bokstavformen hadde referanse til den romanske arkitekturen, den nye skrivestilen utviklet seg parallelt med, og under påvirkning av, den nye gotiske byggestilen. Men mange steder holdt karolingerminuskelen seg til ut på 1100-tallet.

Karolingernes minuskelskrift ble gjenoppdaget av italienskehumanister på 1300- og 1400-tallet, da de i sin jakt på antikkens latinske språk fant karolingiske manuskriptkopier iEuropas klosterbiblioteker. Humanistene utviklet sin egen minuskelskrift ved å kopiere hovedtrekkene i karolingernes skrift – som de for øvrig kan ha trodd var romernes egen. Humanistenes håndskrift ble igjen modell for italienske boktrykkere på 1460-tallet da de utformet den første trykkskriften, antikvaskriften.

Det er vanskelig å overdrive betydningen av karolingernes språk- og skriftreform. Latinen ble reddet for ettertiden. Skriften satte en formstandard som ble videreført like til vår egen tid. Dermed går det en linje fra en håndskrift utviklet av karolingiske munker på 700–800-tallet og frem til våre dagers digitaleskrifttyper.

• skrift
• humanistisk minuskel
• Poggio Bracciolini
• det latinske alfabet
• romernes bokstaver
• kalligrafi
• karolingere

• McKitterick, Rosamond (1990). «Carolingian Book Production: Some Problems». IThe Library 12 (4): sidene 1–33.
• Rannem, Øyvin (2022).Arven etter Aldus: En historie om trykkskriften.