Det bredkantede skriveredskapet, som også anvendes iarabisk kalligrafi, dukker opp første gang hos egypterne omkring 1200fvt., hvor man finner eksempler på såkalthieratisk skrift skrevet med bredkantet sivrørpenn (laget av plantenJuncus Maritimus) påpapyrus. Egypterne skrev på papyrus og satte disse sammen til lengrebokruller.

Romerne skrev på preparert dyreskinn,pergament ellervelin, et mer bestandig materiale med glattere overflate. Etter hvert overtokfjærpennen (avlatinpenna, 'fjær') for sivrørpennen. En fjærpenn kan lage skarpe bokstaver i mindre størrelse.Blekk ble laget avsot og forskjellige bindemidler. Fargepigmenter blandet medeggeplomme og vann, samtbladgull lagt på gesso, bidro til å gjørebiblene visuelt attraktive.Illuminatøren forgylte initialene med bladgull, mens rubrikatøren var ansvarlig for å markere avsnitt og andre elementer med rødt.

Metallpenner (stylus) finner vi allerede hos romerne på 100-tallet. Med den skrev romerne kurrensskrift på vokstavler som var hengslet sammen. En slik tavle (latindiptych) var en forløper for boken (latincodex, 'trestamme'). Sammenbrettede pergamenter ble sydd sammen i ryggen, og etter hvert ble utvalg av tekster dekket med en treplate på hver side, med åpne systasjoner i ryggen (koptisk innbinding). Løse metallpennesplitter ble først masseprodusert på 1800-tallet. Papir ble først et vanlig skrivemateriale irenessansen og henger antakelig sammen medboktrykkerkunstens spredning og behovet for billigere bøker. Papiret ble oppfunnet omtrent 200 år fvt. iKina og nådde Europa viaSilkeveien.

Japanske og kinesiske kalligrafer arbeider med tegn som er radikalt annerledes enn de vestlige, både i symbol og oppbygning. De er skrevet med en spiss pensel som reagerer på trykk, og som dermed gir forskjell på tykt og tynt i strøkene.Rispapir, som gjerne brukes i denne tradisjonen, gir i liten grad anledning til retusjering av tegnene.

Det bredkantede skriveredskapet påvirket skriftutviklingen fra omkring 100 fvt. og fram til introduksjonen av boktrykkerkunsten i Europa i 1450.Capitalis monumentalis er romersk monumentalskrift som er bevart påinskripsjoner. Kjente inskripsjoner somTrajan-inskripsjonen viser en høyt utviklet capitalis monumentalis som følger strenge formprinsipper.

Edward Catich viser i sin bokThe Origin of the Serif til at bokstavene først ble skrevet med bredkantet pensel før de ble hugget ut imarmor med hammer og meisel. Bokstavene har vært forbilder for kalligrafer og typedesignere i nærmere to tusen år. Bokstavene på Trajan-inskripsjonen ble digitalisert av Carol Twombly og utgitt somtypesnitt av Adobe i 1989. Capitalis rustica er en smalere bokstavform, skrevet med pennen holdt i en brattere vinkel. Capitalis quadrata er skrevet medfjærpenn på pergament og er en mindre versjon av monumentalis til bruk i bøker. I tillegg til disse formelle bokstavformene brukte romerne en uformell notatskrift,kurrensskriften.

Behovet for en bokstavform som kunne skrives raskere, med færre løft med pennen, gjorde atuncialskriften vokste frem. Påvirket av kurrensskriften ble bokstavene rundere, og noen av dem viser tegn til over- og underlengder. Halv-uncialen er en enda mindre formell bokstavform og har tatt skrittet enda nærmere våre «små bokstaver»,minusklene.

Spredningen avkristendommen i Europa er tett knyttet til spredningen av skrivekunsten. Bøker somLindisfarne Gospels ogThe Book of Kells tar i bruk såkalteinsulærehalv-uncialer av høy kvalitet, mens mindre betydningsfulle manuskripter viser større grad av lokal variasjon, noe som gjorde tolkninger av bibeltekster fra forskjellige europeiske scriptorier vanskeligere.Karl den store satt i gang pedagogiske reformer i klostersamfunnet, og utviklingen av denkarolingiske minuskel (fraKarl den stores latinske navn, Carolus) kom i kjølvannet av dette. Den når et formmessig høydepunkt ved scriptoriet iTours, derAlkuin av York var ansvarlig.

En gradvis komprimering av bokstavformene, påvirket dels av behovet for å spare pergament, dels av estetiske hensyn, gjorde at bokstavene etter hvert fikk etgotisk preg. Via proto-gotiske bokstavformer som er smalere og kraftigere enn de karolingiske minusklene, vokser de gotiske skriftene fram, påvirket av gotisk arkitektur og formsans. Schwabacher, textura, fractura og rotunda er kjente underkategorier avgotisk skrift.

Norditalienske trykkerier tok deretter i bruk rundereformer, inspirert avantikken. Rotunda, eller rundgotisk, kombineres med littera antica. Littera antica (antikvaskrift) er forløperen til de fleste trykkskriftene det trykkes kontinuerlige tekstmengder i bøker med i dag. Renessansekalligrafer kopierte klassiske skrifter nedtegnet med en karolingisk minuskel fra Karl den stores tid 500 år tidligere, men de satteseriffer på bokstavene slik de fant dem på romerske inskripsjoner fra 100-tallet og før.

Cancelleresca oppstår som uformell notatskrift, altså en hurtig skrevet karolingisk minuskel som etter hvert får en foroverhelling og komprimering som resultat av hurtigere, uformell skriving. Etter hvert formaliseres den og benyttes blant annet i pavenskansellier. Som trykkskrift ble kursivskriften først brukt tilpoesi, som enkeltstående bokskrift. Fra rundt 1560 brukes den side om side med antikvaskriften for utheving avfremmedord og lignende.

De første trykkskriftene tok form fra kalligraferte bokstaver, somJohann Gutenbergs gotiske textura, den nord-italienske littera antica (antikvaskriften), gotiske rotunda (rundgotisk) ogcancelleresca (kursivskrift). Mange håndskriftmodeller har sine historiske røtter i kalligrafien, først og fremst «løkkeskrift» (av noen kalt «engelsk skriveskrift») og «stavskrift» (en skrift med sammenbindinger, men uten løkker). Kalligrafien skiller seg fratypografien ved at bokstavene er laget for hånd, slik at hver enkelt bokstav vil skille seg i større eller mindre grad fra den forrige. I motsetning til hverdagsskrift er kalligrafi skrift med en høyere kunstnerisk kvalitet.

Moderne vestlig kalligrafi vokste fram etter atEdward Johnston, oppmuntret av William Lethaby, utførte egenstudier iBritish Museum. Johnston underviste på Central School og skrev bokenWriting, Illuminating and Lettering (1917). Boken tar for seg den vestlige kalligrafiens grunnleggende prinsipper og gir en praktisk innføring i metoder, materialer og teknikker.

Johnstons elever dannet i 1921 The Society of Scribes and Illuminators. Engelske kalligrafer arbeidet i tiden etterandre verdenskrig med formelle minnebøker som inneholdt navn på de falne under krigen samt formelle diplomer og adresser, ofte på oppdrag fra kongehuset. Edward Johnston er i tillegg opphavsmann tilThe London Underground-skriften, som ble laget på oppdrag av Frank Pick i London Transport, og som betraktes som en av de første humanistiskegroteskskrifter.

Den østerrikske kalligrafen Rudolf von Larisch utga bokenBeispiele künstlerischer Schrift (Wien, 1900) og virket uavhengig av den engelske reformbevegelsen. Johnstons tyske elev Anna Simmons oversatteWriting, Illuminating & Lettering tiltysk, og den påvirket i sin turRudolf Koch (1876–1934), som gjorde egne erfaringer som kalligraf, typedesigner og illustratør, knyttet til Klingspor-støperiet iOffenbach.

Den tyske kalligrafitradisjonen viste seg mer eksperimentell enn sitt engelske motstykke, og skrift ble både skrevet, trykt og overført på forskjellige materialer: støpt i bly, vevet som veggtepper, hugget i stein med videre.

Den moderne vestlige kalligrafien er nå spredt til de fleste land som anvender detlatinske alfabetet, og den tar i bruk alt fra tradisjonelle til mer eksperimentelle metoder og teknikker. Lokale interessegrupper arrangerer kurs og utstillinger på idealistisk basis.

Moderne bruksområder for kalligrafi inkluderer hjemmelagde kort, invitasjoner og bordkort, formelle diplomer og priser, håndtegnede logoer, overskrifter, bokomslag og emballasje, og kalligrafiske arbeider blir utstilt som selvstendige kunstverk med større eller mindre grad av lesbarhet.

Kalligrafien fortsetter også å være en viktig forutsetning for typedesign, og en rekke av våre mest kjente typedesignere, somJan Tschichold,Adrian Frutiger, Hermann Zapf (1918–2015), Sumner Stone (1945–), Jean François Porchez (1964–) og Robert Slimbach (1956–), har kalligrafisk bakgrunn.

• skrifttype

• Catich, Edward.The Origin of the Serif, 1968.
• Johnston, Edward.Writing, Illuminating and Lettering,1917. Les en digital utgave av boken påopenlibrary.org.