Den første intifadaen startet 9. desember 1987 da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir iGaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at fire palestinere dagen før var kjørt i hjel av en israelsk bil. I løpet av få uker hadde uroen spredt seg til hele det okkuperte Palestina, og den ble sett på som en eksplosjon av frustrasjon etter 20 årsokkupasjon uten noen politisk løsning påPalestina-problemet.

Opprøret var langt på vei spontant, men ble snart søkt kontrollert avPLO. Det var under den første intifada at radikale islamistiske grupper, somIslamsk Jihad ogHamas, gjorde seg gjeldende som faktorer i motstandskampen. Intifadaen fortsatte med uforminsket styrke til 1991 da den avtok, men fortsatte til 1993.

Intifadaen var med på å fremskynde prosessen som førte tilfredsavtalen i 1993. I perioden 1987–1993 ble om lag 1200 palestinere drept av israelere under opprøret, mens 160 israelere ble drept av palestinere. Intifadaen tok slutt som et resultat avOslo-avtalen i 1993.

Den andre intifadaen var i større grad enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper. Den utviklet seg til en krigstilstand mellomDe palestinske selvstyremyndighetene ogIsrael. Opprøret brøt ut i protest mot atAriel Sharon, den gang israelsk opposisjonsleder, 28. september 2000 besøkte Haram al-Sharif (Tempelhøyden) iJerusalem, deral-Aqsa-moskeen ligger. Ariel Sharon var spesielt kontroversiell blant palestinerne, blant annet for sin rolle under massakrene i de palestinske flyktningleireneSabra ogShatila iLibanon i 1982.

Mens den første intifadaen sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifadaen en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet.

Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særligHamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, blant annet med rakettangrep mot mål i Israel. Radikale islamister tok også i utstrakt grad i brukselvmordsbombere, mens Israel svarte både med reokkupasjon av deler avVestbredden, avstenging avGaza og drap på islamistiske ledere. En avtale mellom partene i 2005 tok sikte på å gjøre slutt på al-Aqsa-intifadaen.

Den andre intifadaen var langt blodigere enn den første. Antall drepte var på rundt 3000 palestinere og 1000 israelere.

I oktober 2015 startet en periode med mange sammenstøt på Vestbredden og i Jerusalem, og det ble mye debattert om dette utgjorde en tredje intifada. Argumentet mot at det kunne regnes som en intifada, var det totale fraværet av en politisk ledelse bak angrepene. Blant palestinere blir det beskrevet som en «habba» (utbrudd).

Det er to trender i denne perioden (2015–2016) som utmerket seg. Det ene var palestinske demonstrasjoner påVestbredden. Det andre var palestinske knivangrep mot israelere – derav navnet «kniv-intifadaen». Knivangrepene skjedde i hovedsak iØst-Jerusalem og iHebron.

Knivangrepene ble stort sett utført av unge palestinere som stod utenfor de politiske partiene og militsene.Israel besvarte knivangrepene med å skyte angriperen, noe som forklarer de høye dødstallene. Per oktober 2016 var omtrent 250 palestinere og 30 israelere blitt drept.

• Midtøsten-konflikten
• Israels samtidshistorie
• Palestinas historie etter 1948
• Gazas historie