Gjennom offentlig inngrep kan enstat hindre eller svekke importen av visse varer. I Norge har dette vært basert på importforbud og unntagelser fra dette ved lisensiering eller delvis frigivelse av den importen staten tillater.

Gjennom importregulering kan importen av enkelte vareslag og handelen med enkelte land avpasses så vidt mulig innenfor den samlede handelspolitikken.

I eldre tider var importforbud et av myndighetenes mest benyttede midler for å oppmuntre til og verne om den innenlandske produksjonen av de varene som forbudet omfattet. Det var et viktig ledd i denmerkantilistiske handelspolitikken og fikk iDanmark-Norge et typisk utslag i tollrullen i 1681, hvis system hersket frem til 1797. I hele denne perioden ble importforbud anvendt i vekslende utstrekning, med lempelser for de storemonopoliserte handelskompaniene.

I årene førførste verdenskrig spilte importforbud en helt underordnet rolle. Der det forekom, var begrunnelsen hovedsakelig avsanitær oghumanitær art, for eksempel importforbud forhusdyr eller planter fra sykesmittede land.

Statsmonopol på varer somalkohol,tobakk ogfyrstikker kunne også begrunne importforbud for private. Under og like etter første verdenskrig, og etter finanskrisen i 1931 (seWall Street-krakket), kom importforbud igjen til anvendelse, i 1930-årene særlig i forbindelse medlisensordninger.

Etter utbruddet avandre verdenskrig i 1939 ble importforbud av denne typen alminnelig i de fleste europeiske land og spilte i de første tiårene avetterkrigstiden en stor rolle vedvalutareguleringen.

• handel – historie
• handelspolitikk
• proteksjonisme