Illinois er en fellesbetegnelse for en gruppe av språklig og kulturelt nært beslektedeurfolk i det sørligeWisconsin og det nordligeIllinois,USA. Språket, som omfatter flere dialekter, hører tilalgonkinfamilien.

Illinois representerer den vestligste stammegruppen av de østlige skogsfolkene, og tilpasningen var ikke helt ulik den som karakteriserer prærienaboene litt lenger vest. Landskapet er etsavanne-/parklandskap med spredt eikeskog.

Selv om flere stammer av og til samlet seg i større bosetninger, har man ikke belegg for den tidligere oppfatningen at de skulle ha utgjort et forbund på samme måte som creekføderasjonen ellerirokeserforbundet. De tidligste beretninger navngir tolv stammer. Flere av disse ble sterkt redusert på 1700-tallet og ble innlemmet i andre grupper. De mest kjente etter dette var cahokia, kaskaskia, michigamea, peoria og tamaroa.

Produksjonslivet var basert på en kombinasjon av maisjordbruk, jakt, fiske og sanking. Jordbruk og sanking var kvinnenes oppgave, mens mennene drev jakt og fiske. Årssyklusen begynte i mars–april, da man returnerte fra vinterleirene til de halvpermanente sommerlandsbyene. Etterhyppingen av maisen omkring 1. juni dro de fleste, også kvinner og barn, på en seks ukers bisonjakt. Maisen ble høstet i juli og august, og deretter forlot alle landsbyen for å sette opp vinterjaktleirer.

Etter at en kaskaskia i 1769 drepte den berømte ottawa- (odawa-) høvdingenPontiac, ble alle illinoisfolkene utsatt for hevnaksjoner fra stammene vedDe store sjøer. Etter forflytningen tilKansas omkring 1840 var det bare 200 personer igjen.