Idealisme betegner i filosofihistorien en rekke svært ulike og til dels motstridende retninger. Et fellestrekk er atbevisstheten (ellerånden,ideene) har forrang fremfor den konkrete, sansemessige verden.

Vi kan generelt skille mellom:

• Metafysisk idealisme: Abstrakte forhold er mer virkelige enn de objektene som er gitt for sansene, og disse forholdene eksisterer uavhengig av enkelttingene. Det motsatte av metafysisk idealisme ermaterialisme.
• Erkjennelsesteoretisk idealisme: Objektenes virkelighet er avhengig av deres erkjennbarhet. Det motsatte av erkjennelsesteoretisk idealisme errealisme.
• Estetisk idealisme: Det skjønne er skjønt i kraft av å bringe en (platonsk) idé til uttrykk i noe materielt. Det motsatte av estetisk idealisme erformalisme.
• Moralsk idealisme: Handlinger bør springe ut av høyere motiver enn de egoistiske og sanselige. Begrepet brukes også i alminnelighet om en streben for å realisere idealer.

Mange filosofer har utviklet egne idealistiske oppfatninger.Platon (427–347 fvt.) hevdet at det virkelige er evige og uforanderlige ideer som bare kan gripes gjennom tenkningen, men som eksisterer uavhengig av den menneskelige bevisstheten – altså en form forobjektiv idealisme.

George Berkeley (1685–1753) representerer ensubjektiv idealisme og hevder at et objekt bare eksisterer såfremt de erfares av en menneskelig eller guddommelig bevissthet.

Det er uenighet om hvordanImmanuel Kants (1724–1804)transcendentale idealisme skal forstås, men et hovedpunkt er at erkjennelsens allmenngyldighet og nødvendighet bare kan sikres såfremt erkjennelsens gjenstander er konstituerte av våre erkjennelsesevner. Tingene i seg selv, uavhengig erkjennelsesevnene, kan ikke være gjenstand for erfaring, og vi erkjenner følgelig bare fremtredelser (Erscheinungen).

Dentyske idealismen betegner hovedretningen i tysk filosofi etter Kant i årene 1790–1830. De mest sentrale skikkelsene erJohann Gottlieb Fichte,Friedrich von Schelling ogGeorg Wilhelm Friedrich Hegel, som representerer en form forobjektiv ellerabsolutt idealisme. Disse kritiserte Kants skille mellom tingene i seg selv og deres fremtredelser, og hevdet, på noe ulikt grunnlag, at det må ligge ett prinsipp til grunn for både virkeligheten og erkjennelsen; dette prinsippet er det absolutte.