Totallengden er normalt 50 til 70 centimeter, men det finnes rapporter om eksemplarer i overkant av én meter. Individer i nordlige deler av utbredelsesområdet er større enn mer sørlige. Det mest utpreget særtrekk ved arten er det cirka fem millimeter høye myke hornet på spissen av snuten. Hodet er trekantet og tydelig skilt fra kroppen av en slankere hals. Skjellene har kjøl.

Bunnfargen varierer. Hannen har som regel en nyanse av grått, mens hunnen har mer brunlige farger. Begge kjønn har en mørk sikksakk-stripe langs ryggen. De fleste hanner har en U- eller V-formet tegning i bakhodet. Denne mangler hos hunnen, som for øvrig har mindre kontrastrike tegninger.

Hovedtyngden av utbredelsen finnes påBalkan. Mot nordvest går den til det sørligeØsterrike og nordøstreItalia (Trentino-Alto Adige,Veneto ogFriuli-Venezia Giulia). Den østlige grensen går vedSvartehavet og de europeiske deler av Tyrkia (Trakia). Spredte forekomster i det nordlige Tyrkia (Anatolia) ogGeorgia ble tidligere regnet som enunderart, men blir i dag anerkjent som egen artV. transcaucasiana.

Arten lever først og fremst i tørre, åpne og soleksponerte områder. Skråninger med steinur er populært. Den kan også forekomme i jordbruksområder, for eksempel på vinmarker. Den finnes gjerne i tilknytning til steinmurer.

Av og til blir den kalt sandviper, men dette er et dårlig navn, ettersom den på ingen måte kan forbindes med sandrike habitater. Mot fjellet går den i hvert fall opp til 1700 meter over havet (Galicica på grensen mellomNord-Makedonia ogAlbania), men det er mulig den kan påtreffes enda høyere.

Arten finnes helst på bakken, men av og til kan den klatre i lave busker. Man kan stort sett finne den aktiv til alle døgnets tider. Om vinterenhibernerer den i 2 til 6 måneder, avhengig avbreddegrad og høyde over havet.

Hornhoggormen blir ikke regnet for å væretruet, og mange steder kan den være svært vanlig. Likevel er enkeltelokalebestander truet på grunn av overbeskatning for produksjon avantiserum, og fordi den ofte blir drept av mennesker som frykter giftslanger.

De voksne spiser i hovedsak småpattedyr ogfugler, mens yngre dyr gjerne forsyner seg medøgler,gresshopper ogskolopendere. Som de fleste andre hoggormer, ligger den i bakhold og venter på byttedyr som passerer.

Paringen skjer i april eller mai, og hannene kjemper ofte harde kamper om retten til å pare seg. Hunnen føder levende unger i august til oktober. Normal kullstørrelse er 6 til 8, men den kan variere fra 1 til 20. De nyfødte ungene er 14 til 24 centimeter lange og veier 7 gram. Hunnene føder unger annethvert år.

Hornhoggormen regnes som Europas kanskje farligste slange, med sterk konkurranse fra de østlige arteneMontivipera xanthina ogMacrovipera lebetinus, som begge har sin vestgrense iHellas.

Arten blir ikke regnet for å være særlig aggressiv, og den hogger bare i selvforsvar hvis den føler seg truet, for eksempel om man skulle være uheldig å tråkke på den. Når den føler seg truet, kan den advare med en kraftig hvesing. Giften er sterk og påvirker blodets evne til åkoagulere, men den har også virkning på overføringen av nerveimpulser. Hvis man blir bitt, får man raskt sterke smerter. Det danner seg i løpet av kort tid en hevelse og misfarging av huden rundt bittstedet. Uten behandling kan bittet være dødelig.

Gift fra hornhoggorm brukes til å fremstilleantiserum, som kan brukes mot bitt av andre europeiske hoggormarter. Det foregår derfor en betydelig innsamling av arten i naturen, og det drivesoppdrett av arten i fangenskap.

• slanger
• hoggormer