Kroppen er forholdsvis kort og tykk, halen kort, hodet bredt bak og tydelig avsatt fra halsen. De er som regel trege dyr. Hoggormene har sterkt forkortede overkjeveknokler (maxillare), som hver har én rørformet, krum gifttann, i sjeldne tilfeller to.

Gifttennene ligger skjult i en slimhinnefold når munnen er lukket. Når munnen åpnes, blir overkjevebenet snudd loddrett, slik at gifttannen rettes fremover. Når hoggormen «hogger», slynger den hodet med åpent gap fremover, så gifttennene presses inn i byttet med stor kraft. Det går så fort at det bare merkes som et lite dunk.

Alle hoggormer bærer eggene i kroppen til ungene er ferdig utviklet, så ungene kryper ut av egghinnen ved eggleggingen. Man sier derfor at hoggormene er føder levende unger.

Det er beskrevet 341 arter, de fleste tilhører gruveslangene. Blant de egentlige hoggormene finner vi europeiske arter som tilhører slekteneVipera, Macroviperaog Montivipera. Vår alminneligehoggorm,Vipera berus,er Nord-Europas eneste giftslange.

Andre hoggormarter er blant annet den søreuropeiskeaspishoggormen,Vipera aspis, og den meget farlige afrikanskehvesehoggormen,Bitis arietans, som kan bli over 1,5 meter lang.

De farligste hoggormene i Europa ersandviperen,Vipera ammodytes, påBalkanhalvøya ogSør-Tyrol,Montivipera xanthina iTyrkia og de greske øyer ogMacrovipera lebetinus på enkelte greske øyer.

Blant gruveslangene finner vi de amerikanske klapperslangene, lanseslangene og mokasinslangene.

• hoggorm
• slanger