Hjernevask er et begrep som for alvor kom i bruk i Vesten underKoreakrigen i 1950–1953. Løslatte amerikanske fanger fortalte at det under fangenskapet var gjort systematiske forsøk på å endre deres moralske og politiske holdninger, og i noen tilfeller virket det som om «hjernevaskingen» hadde lykkes. Hjernevasking er imidlertid kjent og brukt somtorturmetode før (og etter) Koreakrigen flere steder i verden, spesielt overfor politiske fanger.

Ved «hjernevasking» brytes personligheten og personens integritet og selvrespekt først systematisk ned ved hjelp av en kombinasjon av psykologiske metoder med isolasjon fra andre og oftesøvndeprivasjon. Noen ganger brukes også vold og medikamenter. Det skapes et psykologisk og følelsesmessig vakuum hvor personen føler seg tom, ensom, usikker, hjelpeløs og forlatt. Dette erstattes gradvis med «vennlighet», «støtte» og «hjelp» etter hvert som offeret gir slipp på sine egne oppfatninger og aksepterer torturistenes oppfatninger, forklaringer og politiske verdier som sine egne. I sin ytterste konsekvens kan offeret bli overbevist om at han virkelig har utført kriminelle og menneskefiendtlige handlinger, mene at torturen har vært en fortjent straff og fremtre totalt «omvendt». Noen kan også tilsynelatende med full overbevisning tilstå handlinger de i virkeligheten aldri har utført.

Enkelte religiøsesekter og bevegelser kan utsette sine tilhengere for en kombinasjon av isolasjon fra vanlig kontakt med omverdenen og bruk av psykologiske teknikker som i noen tilfeller faller inn under hjernevask slik det er beskrevet ovenfor. Spesielt psykologisk sett usikre, søkende individer på jakt etter klare verdier og med behov for å tilhøre et fellesskap, løper en risiko for å bli trukket inn i slike bevegelser og bli offer for ledernes «hjernevasking».